SPLIT ENZ

Mental Notes (1976)

La oss med det samme få fastslått at denne artikkelen dreiser seg om den ENGELSKE utgave av albumet Mental Notes. Det var nemlig bare den versjonen som var tilgjengelig her hjemme på den tiden. Den New Zealandske utgaven er helt annerledes – selv om den inneholder fire av de samme titlene, er de i andre versjoner. Derimot er albumet Second Thoughts identisk med denne engelske utgaven av Mental Notes med unntak av at det mangler det halvminutt lange tittelkuttet.

Split Enz så dagens lys i 1971 og var bygget rundt de tre kameratene Phil Judd, Jonathan Chunn og Tim Finn. Etter en del personellskiftninger besto gruppa på denne innspillingen foruten disse tre av Edward Rayner på keyboards, Noel Crombie på perkusjon (og «koreografi»), Robert Gilles på sax og trompet og Emlyn Crowther på trommer. Musikalsk hadde de influenser fra såvel britisk 60-tallspop som 70-talls glam og prog. Blant musikerne som kom og gikk, var det flere med solid musikkutdannelse, noe som var med på å forme og utvide gruppas sound og ikke minst gi dem stadig nye impulser, eksempelvis ragtime og klassisk musikk. Parallelt utviklet de et teatralsk sceneshow som inkluderte kostymer, makeup og all verdens snodige hårsveiser. Gruppas liveopptredner i perioden 1974-75 var etter sigende legendariske.

Gruppa bygget etter hvert opp en solid fanskare i hjemlandet, men det var først da de fikk kontrakt med plateselskapet Mushroom, at ting begynte å ta av i større skala. Først slo de igjennom i Australia, og da de turnerte der med Roxy Music i 1974, fikk de mulighet til å reise til London for å spille inn dette, sitt andre album. Phil Manzanera var produsent og et internasjonalt gjennombrudd virket med ett ikke å være langt unna.

Nå gikk det ikke riktig så lett, men albumet (som altså ble kalt Mental Notes i Europa) ble i hvert fall lagt merke til selv om den engelske musikkpressen (og publikum) i liten grad forsto såvel plata som konsertene. Nå ble jo Split Enz etter hvert et meget suksessrikt band, men det var først etter at den kreative kraften Phil Judd hadde sluttet og blitt erstattet blant annet av Tim Finns yngre bror Neil, og bandet musikalsk hadde dreiet mot enklere pop/new wave.

Mental Notes er således gruppas tydeligste prog-album, selv om albumet har mange andre influenser. Plata åpner da også med noe som ligger i Beach Boys/10cc-land rent musikalsk. Men «Late Last Night» endrer seg hele tiden, og når Rayners Mellotron kommer flytende inn og rytmeseksjonen får startet opp, så går låta over i litt Beatles-aktige toner med stakkato Clavinet og surrealistisk piano som i tur får følge av blåsere. I løpet av de fire minuttene låta varer, klarer Split Enz å være innom et utall musikalske stilarter. Og akkurat dette at låtene hyppig skifter karakter, er noe vi blir svært godt vant med etter som albumet skrider fram.

«Walking Down The Road» er full av lydeffekter, blåsere og et skrudd pop-uttrykk. Tangentspiller Edward Rayner markerer seg som den bærende musikalske kraften (selv om låtene i hovedsak er skrevet av Judd og Finn), enten han håndterer piano på en virtuos måte, legger solide rytmefigurer på Clavinet eller symfoniske lydtepper på synth eller Mellotron.

Den første «ordentlige» proglåta dukker opp i spor tre, «Titus». Akustisk gitar og Mellotronfløyter lager bakteppet for en låt som – til tross for at vi også her kan høre gruppas forkjærlighet for britisk 60-tall – har mer til felles med Genesis enn med The Move. En trompetsolo mot slutten gir låta et fint løft. «Lovey Dovey» viser slektskap til Roxy Music, ikke minst i vokalen og melodikonstruksjonen. «Sweet Dreams» er litt i samme gate, men kan lett gi assosiasjoner til Strawbs da den kombinerer litt folk-aktige tendenser med visse progelementer samtidig som Rayners Mellotron genererer et symfonisk bakteppe. Til tross for dette blir «Sweet Dreams» et av albumets minst interessante kutt. Det virker som om gruppa ikke føler seg helt komfortabel med låta.

Da er det noe helt annet med «Stranger Than Fiction». Her er de så absolutt i sitt ess og denne og den etterfølgende «Time For A Change» gir oss elleve minutter glitrende prog med alle ingredienser på plass. Fra den nesten VdGG-aktige åpningen via surrealistisk fiolinspill og skrikende gitarsoloer til ekstravagant keyboardspill og velskrevne, ambisiøse temaer. Borte er 60-tallsflørtingen og alle tanker om å være kommersielle for en stakket stund, her er Split Enz rendyrket prog. Når «Time For A Change» overtar stafettpinnen etter sju minutter, supplerer Tim Finn Rayners allerede velfylte keyboardsett med lekkert piano og gruppa legger inn et ekstra gir når Judd foredrar en nydelig (men samtidig energisk) gitarsolo over et hav av Mellotroner og annen vellyd i platas kanskje flotteste øyeblikk.

Kontrasten til «Matinee Idyll» blir derfor ganske stor. Mandoliner og sprettent piano i en låt som låner atskillig mer fra Paul McCartney enn fra Tony Banks. Men oppfinnsomheten har de i behold, det er intelligent skrevet og snertent framført, og arrangementet inkluderer omtrent alle instrumentene de disponerer, noe som gjør at låta endrer karakter hele tiden. Avlsutningskuttet (hvis vi ser bort fra et halvt minutt nonsens helt til slutt) er også en stor kontrast til platas progressive midtparti. En surrealistisk låt som skifter fra ragtime til jazz til pop og rock i raskt tempo. Skal vi sammenligne med noe, må det nok bli Stackridge – de har den samme skrudde musikalske humoren og uforutsigbarheten. Så når de etter hvert drar til med en skikkelig heavy gitarsolo, kommer det slett ikke som noen overraskelse – heller ikke at den kjapt etterfølges av litt ragtimepiano.

Mental Notes er et album som gaper over mye – kanskje litt for mye – men med få unntak klarer de å svelge uten særlige problemer. Albumet er et kreativt overflødighetshorn, det formelig bobler av ideer, og da får man heller se gjennom fingrene med at det halter litt her og der. Mental Notes er også et album med stor slitestyrke, og det har tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt.

© 2010 Tarkus Magazine