SPRING

Spring (1971)

En duft av vår...

Vårduften er som så mange andre gode ting: Den dukker opp brått og uventet, overøser deg med gode følelser en kort stund, for så å forsvinne. Men de gode minnene beholder du.

Spring er vårduft. Gruppa eksisterte kun i to år, en tilfeldighet som en ødelagt bil gjorde at de kom i kontakt med studio-eieren og lydteknikeren Kingsley Ward, de rakk å lage én LP – og så forsvant de. Men innspillingene de etterlot seg – de har vi.

Spring var ikke den eneste gruppa på denne tiden som fikk en slik skjebne, men til forskjell fra de fleste gruppene de delte skjebne med, så er plata deres et utsøkt godbit.

Gruppa besto av Pat Moran (sang), Ray Martinez (gitar), Adrian Maloney (bass), Pique Withers (trommer) og Kips Brown (keyboards). Musikken de spilte var i og for seg ikke spesielt avansert. En myk progressiv musikk i grenselandet Cressida/Vertigo-prog. Det som hever Spring opp fra det gjennomsnittlige er de fine stemningene de klarer å formidle. Dette ikke minst gjennom den særpregede vokalisten Pat Moran, gjennom gode komposisjoner og ikke minst gjennom bruk av ikke mindre enn tre Mellotroner. Det at gruppa også hadde en kompetent rytmeseksjon og en veldig dyktig gitarist er med på å sette standarden.

I motsetning til de aller fleste andre Mellotron-utstyrte band som bruker instrumentet mest til bakgrunnsfyll, lar Spring instrumentet spille en hovedrolle, og de bruker det også til flere soloer. I tillegg til de vanlige fiolin- og fløytelydene tar de i bruk både brass og gitar – og det funker.

Plata starter med "The Prisoner", en dyster refleksjon fra fengselscella. Etter denne åpningen følger den ene svevende lange låta etter de andre. Pat Morans såre og smertefylte stemme skjærer gjennom lufta, Mellotronene legger seg lagvis til rommet er full av dem, og gitaren spiller intelligente soloer. Spesielt soloen i "Golden Fleece" er praktfull.

Seks lange låter inneholder plata, og bortsett fra den noe billige "Inside Out" er det musikk som gruppa har lagt sjela si i. To korte låter er puttet innimellom, og den ene av dem, "Song To Absent Friends", har et visst Elton John-preg. Nå er kanskje ikke dette så rart siden produsent og lydtekniker på plata er Gus Dudgeon og Robin Cable, radarparet som på samme tid jobbet med nettopp Elton John.

Spring startet innspillingen av en ny LP før gruppa brøt sammen en gang i 1972. (Tre låter er med som bonus-spor på de to CD-utgivelsene, men de viser ingen musikalske framsteg, så det var vel like greit at plata aldri ble fullført.)

Ray Martinez fortsatte sin musikalske karriere i Gypsy, mens Pique Withers dukket opp i Dire Straits.

Pat Moran sluttet å synge, men han fortsatte samarbeidet med Kingsley Ward som lydtekniker i Rockfield Studio, og har blant mye annet jobbet med flere av Peter Hammills innspillinger.

Spring er en av de få tidlig 70-talls prog-gruppene som i ettertid vel bare har fått lovord for musikken sin. For å sitere Vernon Joynson i boka The Tapestry Of Delights: "Here it's difficult not to run out of superlatives, as this sole album of a bunch of relatively unknowns beats almost everything in the UK progressive field ... This album could defend the right to exist for the whole genre."

© 1999 Tarkus Magazine