STRING DRIVEN THING

The Machine That Cried (1973)

Sjelden har vel et bandnavn vært mer treffende enn for denne skotske gruppa. Med unntak av trommer består hele instrumenteringen av strengeinstrumenter; akustisk og elektrisk gitar, fiolin og bass. Med andre ord; en av de heller få progressive gruppene uten antydning til keyboards.

De startet som en akustisk harmonisang-trio inspirert av amerikansk vestkyst-rock. Chris Adams, hans kone Pauline Adams og John Mannion opptrådte hyppig på puber i Glasgow og laget sitt første album i 1970 i et opplag på 100. To år etter var Mannion borte og erstattet av Colin Wilson på bass og gitar, og Grahame Smith på fiolin. Smith var utdannet på Royal Academy Of Music og hadde blant annet spilt med The Halle Orchestra (ledet av Sir John Barbirolli) og The Scottish National Orchestra. De fikk kontrakt med Charisma og spilte inn et selvtitulert album. I 1973 kom plata som regnes for deres beste innspilling, The Machine That Cried. Gruppa var nå ytterligere forsterket med trommeslager Colin Fairley (ex Beggars Opera). Fairley måtte forresten smugles inn i studio under innspillingen fordi Charisma ønsket seg et akustisk folk-album i tråd med debuten, mens Chris Adams hadde helt andre planer for plata...

The Machine That Cried er på mange måter et nokså tve-egget produkt. På den ene siden har vi fremdeles spor av vestkyst-influensene med sine nokså lyse stemninger. I kontrast til dette har vi Chris Adams’ mørke tekster. Selv om plata rent lydmessig er veldig konsistent (produsent var forøvrig Shel Talmy, kanskje mest kjent fra sitt arbeid med The Kinks og The Who), svingte stemningene fra den lette "Travelling" til de dystre "Sold Down The River" og "People On The Street", for ikke å snakke om "River Of Sleep" som Charisma nektet å ta med på LPen i sin helhet fordi den både var for lang og for “skremmende”.

Plata åpner med "Heartfeeder", en fin åpning da den også er den mest “kommersielle” låta på plata. Og i likhet med omtrent alle de andre låtene er det Grahame Smiths fiolin som er hovedinstrumentet, gitarene begrenser seg til relativt enkelt komp, og sjelden eller aldri hører vi en gitarsolo. Dette gir et nokså ensformig lydbilde, og uten spennende komposisjoner og to gode vokalister kunne plata lett ha blitt en kjedelig affære. "Heartfeeder" etterfølges av "To See You" som er en ganske rett fram låt med snev av Bob Dylan, og som sammen med "Travelling" er det kuttet på plata som har mest av vestkyst-influensene. "Night Club" er visstnok inspirert av gruppas tid i Glasgow og skildrer et utvalg mer eller mindre tvilsomme karakterer til en energisk, men relativt enkel (og ikke altfor interessant) melodi.

I "Sold Down The River" viser Chris Adams at han er en førsteklasses vokalist, hans maniske stemme skjærer igjennom og står i fin kontrast til Paulines mykere vokal når de synger sammen. Smiths tidvis klagende og tidvis hvinende fiolin er hele tiden i forgrunnen. I "Two Timin’ Rama" er det Pauline Adams som har hovedstemmen, og hun er dessverre ikke på langt nær så dyktig solovokalist som ektemannen i tillegg til at låta passer henne dårlig. "People On The Street" er en rolig låt med nerve og innlevelse, en låt som bygger seg fint opp mot refrenget. Både denne og flere av de øvrige låtene har et snev av psykedelia over seg, og mer enn en gang får man en følelse av at gruppa er etterlevninger fra hippie-generasjonen. Her fungerer også samarbeidet mellom vokalistene veldig bra, og låta framstår som et av høydepunktene på plata. "The House" er også rolig, mer folk enn prog egentlig, i stil med grupper som Trees og Tudor Lodge. Tittelkuttet har påny Smiths fiolin i førersetet sammen med Adams’ intense vokalarbeid og en tett, solid, men lite ekstravagant rytmeseksjon. En fin og stemningsfull låt.

Den opprinnelige LPen avsluttet med en to minutters utgave av "River Of Sleep", men senere CD-utgaver har inkludert låta i all sin 12 minutters prakt. Etter en kort vokal start bygger låta seg opp gjennom et langt instrumentalt parti, og det er forsåvidt mulig å skjønne at Charisma mente dette var vel “gloomy” - det er ikke akkurat glad-pop vi får servert. Grahame Smith vrir djevler og demoner ut av fiolinen sin mens mollakkordene tårner seg opp bak ham. De to siste minuttene overlates til Pauline Adams i en vemodig avslutning.

Kort tid etter at albumet ble sluppet dro String Driven Thing på turne som oppvarmingsband for Genesis (Foxtrot-turneen) og opparbeidet seg en solid fanskare. Dessverre sluttet ekteparet Adams kort etter, og Grahame Smith tok over styringa av gruppa. Han hentet inn forsterkninger som Kim Beacon og Graham White. Men selvom de ga ut ytterligere to LPer, klarte de aldri å gjenskape stemningene og kvaliteten fra The Machine That Cried. I 1976 hadde også Grahame Smith fått nok, la ned bandet og ble med i Van der Graaf Generator.

© 2002 Tarkus Magazine