TAURUS

Illusions Of A Night (1981)

Denne gangen tar vår spalte turen til Nederland og en gruppe som nok var ute noe i seneste laget med sitt debutalbum. I 1981 var ikke progen akkurat på høyden, og med en musikk som oste mer 1974 enn 80-tallet, burde ingen bli overrasket over at de ikke erobret verden.

Gruppa hadde i hvert fall et passende navn i og med at Taurus basspedaler var et distinkt element i lydbildet deres. Ellers er de en gjennomført Genesis-klone med unntak av at de i motsetning til omtrent alle andre Genesis-kloner ikke hadde en Peter Gabriel-kopi på vokal. Sangeren Martin Scheffer (som også spilte gitar) har en klar, lys stemme som har atskillig mer til felles med Jon Anderson enn Gabriel (uten at det gir oss sterke Yes-assosiasjoner av den grunn).

Gruppa ble startet i 1976, så det tok med andre ord fem år før debutalbumet kom. Taurus var en kvartett som foruten vokalist/gitarist Scheffer besto av tangentspiller Rob Spierenburg, bassist Jos Schild (som også opererte Taurus-pedalene) og trommeslager Rex Stulp. De fleste låtene er skrevet av gruppa i fellesskap.

Musikken deres er verken kompleks eller spesielt avansert, det aller meste går i et relativt bedagelig tempo og det er heller liten variasjon mellom låtene. Men de har et konsistent lydbilde, og som låtskrivere har de et solid grep om det de driver med. Illusions Of A Night er på mange måter et fascinerende album.

De åpner med to kjappe trommeslag supplert av Mellotron-kor og Hammond (to av elementene som gjør at assosiasjoner til Trick Of The Tail-periode Genesis blir så sterk), tett fulgt av en kort Steve Hackett-aktig gitarsolo. «Back On The Street» er en av de mest energiske låtene, en relativt «kommersiell» komposisjon med fin rytmikk og et par sneisne overganger.

«The Gurus» starter med piano og vokal. Det er en noe mer ambisiøs komposisjon, men også en av låtene på albumet hvor gruppa mister litt fokus på det kompositoriske. «Mountaineer», på den annen side, er en av albumets beste låter. Her er alle ingrediensene på plass: Basspedalene, Mellotron-koret, gitarsoloene og ikke minst Spierenburgs Hammond som kloner Tony Banks’ orgelspill til minste detalj. Et par fine synth-soloer blir det også plass til over akkordprogresjoner som igjen er som hentet ut av Genesis-boka. Et langt instrumentalparti bygger seg flott opp, og den tunge backingen står i fin kontrast til Scheffers noe hektiske vokalarbeid.

«Farmers Battle» fortsetter i samme stil, og for mange vil det nok være et minus at låtene ligner såpass mye på hverandre både kompositorisk og arrangementsmessig, men når man først blir kjent med de ulike låtene, vil man høre at hver enkelt har sine små melodiske særpreg. Tittelkuttet «Illusions Of A Night» skiller seg i så måte lite fra de foregående med sin tunge, langsomme rytme, klagende gitarsolo og orgelet som nesten aldri tar pause.

«Kaboom» går enda et hakk ned i tempo, men til tross for sin meget enkle konstruksjon er det en av låtene på albumenet som har størst «prog»-tilsnitt gjennom definitivt ikke å ha kommersielt potensiale. Nydelige synth- og gitarsoloer over orgel og basspedaler kan være uimotståelig, selv i all sin enkelthet. Med sine seks minutter er det ett av kun tre kutt som sprenger fem-minuttersgrensen.

«My Will» er en låt med et noe mer kommersielt tilsnitt (plateselskapet la nok press på dem i så måte – singler var viktige). Det er en mer lettbent låt og innledningsvis har den sterkt slektskap til landsmennene Kayak (Kayaks Theo de Jong var forøvrig som snarest innom Taurus på 70-tallet). Like fullt tar det ikke lang tid før basspedalene og progfaktene gjør seg gjeldende, allikevel er nok «My Will» et av de minst interessante kuttene på albumet.

En drøyt ett minutt lang akustisk gitarsolo (tenk «Horizons») etterfølges av en av de få raske kuttene, «Nickname». Til tross for at den er mer umiddelbart tilgjengelig enn de fleste andre kuttene på skiva, er det samtidig en av de låtene hvor likheten med sent 70-talls Genesis er størst. Med unntak av vokalen kunne dette nesten vært en «out-take» fra And Then There Were Three. «Same Old Story» er nok dessverre i ferd med å bli nettopp det. Det begynner å vise seg en viss slitasje både i låtskriving og lydbilde – mangel på variasjon er ganske påtakelig – men igjen, de skal ha for et konsistent «sound» og lite stilmessig avvik.

Albumet avslutter med en kort Rob Spierenburg-komposisjon, «Sutton». Her er orgelet byttet med piano i en pen, liten instrumental hvor han viser en lett forkjærlighet for Rick Wakeman-aktige arpeggioer.

Albumet solgte rundt 4000 eksemplarer, respektabelt nok for et progband på begynnelsen av 80-tallet, men ikke nok til at gruppa holdt sammen. Utover 80-tallet var det hyppige utskiftninger i besetningen, kun bassist Schild var tilbake fra albumbesetningen. De utga ett album til på 80-tallet (Tapes Live, 1983) og tre på 90-tallet, Works 1976-81 (1990, nyinnspillinger av låter skrevet på 70-tallet), See You Again (1993, live-innspillinger fra rundt 1980) og studioalbumet On A Journey (1994), etter sigende en samling bleke poplåter.

© 2010 Tarkus Magazine