TERRACED GARDEN

Melody & Menace (1982)

For noen utgaver siden presenterte vi den fransk-canadiske gruppa Harmonium her i Mimrehjørnet, og da er det vel bare rett og rimelig at vi tar en tur til andre canadiske strøk – og til Toronto, for å være presis.

Nå var ikke Terraced Garden noe rendyrket progband, ikke bare var de aktive godt etter at progens første gullalder var over, men de prøvde aldri å gjenskape 70-tallets musikk, de skrev og framførte musikk som helt og holdent var deres egen, uavhengig av hva som var «inne» og «ute» akkurat da. Nå er det kanskje litt galt å se «de» om Terraced Garden, i allefall om debutalbumet Melody & Menace. All musikken er skrevet av Carl Tafel, og han spiller også alle instrumentene (og synger) med unntak av trommer (Peter Weeks og Phil Dewhurst) og fiolin (Simon Jacobs). Etter hvert ble TG riktignok et «ordentlig» band, men denne skiva startet som et soloprosjekt av Tafel.

Musikalsk har Melody & Menace blitt beskrevet som en krysning mellom sent 60-talls San Francisco-rock, først og fremst It’s A Beautiful Day (mye på grunn av fiolinen), og King Crimson (med referanse til Tafels gitarspill). For egen regning har jeg lyst til å føye til Caravan og Gentle Giant fra tiden rundt In A Glass House.

Melody & Menace er en rett så treffende tittel på albumet, da Tafel skriver to ganske forskjellig typer musikk – melodisk og preget av fine vokalharmonier, eller ganske mørk, instrumental progressiv rock. Bare unntaksvis møtes de to stilartene i en og samme låt på dette albumet. Det åpner pent med «Black Tie» såvidt tre minutter lang og hvor man merker seg Jacobs’ fiolin, Tafels markerte og oppfinnsomme bass-spill (han var opprinnelig bassist) og en vokal som trekker tankene i retningen Caravans Richard Sinclair. En vakker melodi backet opp av akustiske gitarer og en forsiktig mellotron setter standarden også for neste låt «Creatures Of Habit» som har litt mer trøkk samtidig som Tafels elgitar kommer til (og man skjønner sammenligningen med Robert Fripp), men det er fremdeles melodisk. Vi blir også introdusert for bandets særegne vokalharmonier hvor to (eller flere) stemmer følger hverandre i relativt utradisjonelle kombinasjoner.

Terraced Garden bruker ikke store formater, flere av låtene er såvidt i overkant av tre minutter, men de er ekstremt kompakte og innholdsrike. «Passages», som følger, er et av de beste eksemplene på alt som er særegent med bandet. Moll-stemt og pastoralt med sørgmodige vokalharmonier, en intelligent skrevet melodi med relativt enkle, men velstrukturerte akkordprogresjoner og en egenartet stemning. En tidløs låt.

«Afterlife» er instrumental, stemningsfull, symfonisk, en slags 1900-talls klassisk musikk, et forspill overført til et kompakt band-konsept. Låta glir direkte over i «Threnody», fremdeles instrumental, og det mest rocka kuttet så langt. Tafels sologitar dominerer. Det den mangler i melodiøsitet, tar den igjen i energi. Såvidt to og et halvt minutt, men det er egentlig akkurat passe langt. I «Noise and Haste» fortsetter bandet der de slapp, og fiolinen, det komplekse samspillet og bruken av Hohner Clavinet gir assosiasjoner til Gentle Giant, samtidig som Tafels Fripp-aktige gitar gir låta en ny dimensjon. Disse tre låtene danner et slags felles midtparti på albumet.

I «Old Friends» er vi igjen tilbake til den melodiske, vokale siden av bandet. Låta preges av lettebent trommespill som gir den en glidende, flytende form. Midtveis kommer et instrumentalparti som igjen kan gi assosiasjon til Gentle Giant eller et band som Dixie Dregs – og videre til ett litt kaotisk «spacy» parti før vi vender tilbake til åpningstemaet og den fullstendige kontroll. «Dry Leaves In The Wind», som følger, åpner helt rolig med gitarklimpring (litt «Ripples»-aktig) før rytmeseksjonen sniker seg inn og Tafel legger på sin særegne, melankolske vokal. Låta er noe mer anonym og litt vanskeligere å få tak på enn de øvrige vokale kuttene, som alle er lett tilgjengelige uten på noe vis å bli «kommersielle» eller spille på gjengse pop-faktorer. Dette er et band som på alle måter går sine egne veier.

Bandet avslutter albumet med den drøyt fem minutter lange «Coventry» som tar over litt der «Dry Leaves» slipper. Neddempet, akustisk, med fløyte og gitarer fulgt av et lite soloparti for mellotron. Deretter gir bandet det de har og avslutter med synther, gitarer og masse lyd.

Etter at plata ble gitt ut satte Tafel sammen en turnéband, riktignok uten noen av medlemmene fra albumet i starten (fiolinist Jacobs kom riktignok til etter hvert), og denne besetningen laget albumet Braille året etter. Et tyngre, men gjennomgående mindre vellykket album. Karrieren ble avsluttet i 1984 med Within, som på bedre måte viser bandets kontraster, og som også rent komposisjonsmessig holder høyere standard enn Braille. Det har gått rykter om at Tafel har jobbet med et fjerde album, men så langt har ingenting materialisert seg. Han er visstnok fremdeles bassist i gruppa Station Twang. Melody & Menace er dessverre fremdeles uutgitt på CD.

© 2007 Tarkus Magazine