VANGELIS

Heaven And Hell (1975)

Evangalos Odyssey Papathanassiou har en meget lang karriere – sin første opptreden gjorde han som seksåring i 1949 – men veldig lite av den kan strengt tatt assosieres til prog. Denne plata er i så måte å anse som noe av et unntak.

Etter en ganske så suksessrik karriere i popgruppa Aphrodite’s Child utga Vangelis, som han nå kalte seg, sitt første soloalbum i 1971, Dragon, etterfulgt av L’Apocalypse des Animaux i 1973 og Earth i 1974. Samtidig med utgivelsen av Earth sluttet Rick Wakeman i Yes i frustrasjon over Tales From Topographic Oceans. En av mange som ble hentet inn for prøvespilling var Vangelis som gruppa hadde møtt i Paris kort tid i forveien. Det ble fort klart at han ikke passet i gruppa, men kontaktene var knyttet og spesielt Jon Anderson var full av beundring for denne talentfulle musikeren som håndterte trommene nesten like bra som tangentene.

Vangelis flyttet til London, bygget et studio – Nemo – og det første som ble spilt inn i studioet var hans neste soloalbum, et ambisiøst prosjekt ved navnet Heaven and Hell. Her trakterer Vangelis alle instrumentene (inklusiv trommer), kun med hjelp utenfra til kor og vokal.

Heaven And Hell varer innpå 40 minutter, men har en innlagt “pause” omtrent midtveis som fylles av en relativt kort, frittstående komposisjon, “So Long Ago, So Clear”. Denne låta markerer også starten på et langt samarbeid mellom Vangelis og Jon Anderson som har skrevet teksten til og synger denne vakre melodien – en melodi som forøvrig kunne ha sklidd inn på nær sagt hvilken som helst Yes-skive.

Hovedverkets tittel – "Heaven And Hell" – er meget illustrerende. Her svinger det mellom ytterst vakre melodier og skjærende, tildels stygge partier som ikke gjør det vanskelig å forestille seg disse to imaginære stedene. Åpningen, “Bacchanale”, er majestetisk – et enkelt synth-riff som brått får selskap av kor, perkusjon og alskens andre tangentinstrumenter – ikke minst et Fender Rhodes elpiano som gir musikken et visst jazzrockpreg. I tillegg er Vangelis’ bruk av koret ganske utradisjonelt, mest som et ekstra instrument.

“Symphony To The Powers B” som følger, er synth og piano i et enkelt, nesten banalt lite tema. Men ved hjelp av koret og flere synther bygger han ut temaet på en meget effektiv måte. Her viser han seg også fra sin mest “klassiske” side, og dette partiet tar tidvis form nesten som en sats fra en pianokonsert. Piano- og synthbruken gir også assosiasjoner til en gruppe som The Enid. Neste del heter rett og slett “Movement 3”, et stille, vakkert parti hvor Vangelis introduserer en råversjon av det som seks år senere skulle bli musikken til filmen Chariots Of Fire. Instrumenteringen er stort sett enkel; pianoakkorder og en syntharpeggio som etterhvert får selskap av koret pluss syntetiske messingblåsere. Et typisk “Heaven”-parti som sakte toner ut. Her plasserer han så Jon Anderson og “So Long Ago, So Clear”.

Del 2 åpner med at Vangelis utforsker innsiden av pianoet sammen med mystiske synthklanger, slagverk og andre mer eller mindre naturlige lyder. Neste sats, “Needles And Bones” har en viss østerlandsk stemning over seg med “pizzicato-synther” i kjappe opp- og nedgående tonerekker. Det er nesten noe Jan Hammer’sk over syntharbeidet her. Kontrasten er derfor stor til den nesten ni minutter lange “12 o’clock” som følger. Det starter med at koret synger et enkelt, vakkert tema, men etter hvert introduserer Vangelis det ene “forstyrrende” elementet etter det andre – skjærende synther, dommedagstrommer og noen mystiske nynnende skapninger som kreerer en slags forvirrende kombinert “heavenandhell”-stemning. Men smått om senn dør de uharmoniske elementene ut og koret (pluss sangerinnen Vana Veroutis) blir alene igjen sammen med en ensom kirkeklokke. Denne siste halvdelen av “12 o’clock” ble forøvrig benyttet som kjenningsmelodi til Carl Sagans meget suksessfulle TV-dokumentarserie Kosmos.

Etter dette lange, vakre partiet er det igjen tid for litt tangentgymnastikk. “Aries” bærer et visst slektskap til åpningstemaet med trommer, synther og et mer rytmisk musikalsk uttrykk. Vangelis søker tydeligvis her å slutte sirkelen sammen med avslutningen “A Way” som glir sakte forbi oss som en ren, stille elv.

Musikken på plata er nærmest program-musikk, hvor både himmel og helvete er beskrevet i tydelige musikalske vendinger. Med unntak av koret, noe slagverk, piano og litt sparsom elpiano, er lydbildet bygget opp utelukkende av synther. Det som er verdt å merke seg er hvor mange nyanser og klanger Vangelis får ut av de elektroniske instrumentene han hadde til rådighet for mer enn tretti år siden. Her har mange av dagens symfoniske synth-traktører ett og annet å lære!

© 2006 Tarkus Magazine