THE ZOMBIES

Odessey And Oracle (1967)

Historien om The Zombies er den velkjente fortellingen om beatbandet som vant en lokal talentkonkurranse med en platekontrakt i premie, fikk en kjempehit med sin første single, en suksess de aldri klarte å gjenta, så etter tre år, én LP, et tosifret antall singler og tiltagende mangel på suksess, bestemte de seg for å pakke inn.

Men først ville de lage en avslutningsplate. Siden bandet allerede hadde bestemt seg for å gi seg, hadde de i utgangspunktet ingenting å tape, så de bestemte seg for å lage en plate helt etter eget hode. Et forsåvidt ganske spesielt utgangspunkt for en LP-produksjon i 1967. Så ble det da også en ganske spesiell plate.

The Zombies entret Abbey Road Studios i London høsten 1967 med ti nye låter i sekken. Og ikke bare låtene var deres egne, men også arrangementene, produksjonen og coverdesignet til det som skulle bli en av de beste platene fra 1967.

Odessey And Oracle (gruppa har alltid hevdet at den feilstavede tittelen er skrevet slik med hensikt, men ifølge"sikre kilder" skyldtes det at mannen som designet coveret ikke visste hvordan ordet "odyssey" ble stavet, og det var ikke tid til å gjøre jobben på nytt). Nåvel, plata inneholder et knippe tidløse komposisjoner, spilleglede og musikalsk oppfinnsomhet som gjør at den holder den dag i dag. Fra det spenstige pianoet åpner "Care Of Cell 44" med den noe kontroversielle teksten om gutten som venter kjæreseten hjem fra fengsel, har gruppa oss i sin hule hånd. Colin Blunstones nydelige vokal sammen med Rod Argents delikate piano, orgel, og ikke minst mellotronspill gjør plata til et av fyrtårnene i engelsk psykedelia. Gruppens vokalharmonier er utsøkte, og selv om verken gitarist Paul Atkinson eller trommeslager Hugh Grundy kan sies å være virtuoser på sine instrumenter, er det som gruppe og låtskrivere The Zombies er brilliante, det er ikke enkeltprestasjonene som er satt i høysetet.

"A Rose For Emily" er en vakker liten ballade hvor en Blunstone i praktslag blir akkompagnert av Argents piano. Maybe After He's Gone er en sart liten småprogressiv låt, og kunne forsåvidt ha passet godt inn på gruppa Argents første utgivelse. "Beachwood Park" er vel så nær Procol Harum som The Zombies noen gang kom. Fellestrekk i akkordprogresjonene, det rytmiske og Argents Hammond skaper assosiasjoner. "Brief Candles" har et snev av Beatles samt en eleganse som The Zombies hadde rendyrket gjennom tre år, og som de var forholdsvis alene om.

I "Hung Up On A Dream" er gruppa på sitt mest progressive med dramatisk mellotron og psykedelisk tekst. Litt tyngre enn de øvrige låtene, og Blunstones myke vokal skaper kontrast og spenning. Changes er nærmest en "chant", en ytterst original komposisjon backet opp av congatrommer og mellotronfløyter. Rod Argents mellotron er i det hele tatt noe av det som gjør denne plata. I mangel av penger til sessionmusikere måtte gruppa gjøre alt selv, og lekre orkestreringer ble tryllet fra på dette instrumentet, som forøvrig var identisk med det som Beatles brukte til sine innspillinger.

"I Want Her She Wants Me" er mer popmusikk en det meste av det øvrige stoffet, (Den ble forøvrig også innspilt av The Mindbenders som bla. inneholdt Graham Gouldman og Eric Stewart – senere i 10CC), likeså "Friends Of Mine" og "This Will Be Our Year", selvom den siste også har et visst jazz-snev. Da blir kontrasten stor til "Butcher's Tale", en dramatisk fortelling fra fronten under 1. verdenskrig hvor bassist Chris White står for vokalen kun akkompagnert av Argents pedalharmonium. En uhyre effektfull låt og nok et eksempel på dristig satsing og liten skjeling til kommersielle hensyn.

Platas avslutningskutt "Time Of The Season" er gruppas kanskje mest kjente låt. Argents flotte Hammondspill og Blunstones eksklusive vokal preger låta som også ble en kjempehit for gruppa – dessverre kom den først to år etter at The Zombies var historie.

Rod Argent hadde allerede prototypen klar til gruppa som skulle bære hans navn, bassist Chris White var manager og skrev låter for Argent, og Colin Blunstone var i ferd med å planlegge en tildels suksessrik solokarriere. Han dukket også opp som vokalist i Peter Bardens' gruppe Keats, i samarbeid med Dave Stewart, og nå sist, som vokalist for Steve Hackett. Atkinson og Grundy trakk seg tilbake. I hvert fall for en stund. I 1991 ga trioen Blunstone, White og Grundy sammen med nykommeren Sebastian Santa Maria ut en helt ny Zombies-plate, New World. Og selv om det er en til tider svært brukbar 90-talls voksenpop-plate, var det Odessey And Oracle som var The Zombies' mesterverk. Sammen med blant annet Sgt. Pepper, Piper At The Gates Of Dawn, Mr. Fantasy, Procol Harum, S.F.Sorrow og Days Of Future Passed er Odessey And Oracle sterkt medvirkende til å gjøre 1967/68 til glansår i engelsk psychedelia.

© 1999 Tarkus Magazine