After Crying

After Crying kommer fra Ungarn og er et av de få bandene som har klart å fornye den progressive rocken innenfor de rammene som tidlige tiders progband satte opp. Bandet ble startet i 1986, men medlemmene hadde kjent hverandre lenge og hadde sporadisk spilt sammen helt siden skoledagene. Dengang var de et akustisk ensemble med små midler, men etter hvert opparbeidet de seg et godt rykte i musikk-kretser.

I 1990 kom debutalbumet Overground Music. Dette er kammerrock i ordets beste forstand. Et nesten 100% akustisk album uten bass og trommer, allikevel med tydelige influenser fra progressive band som King Crimson og Gentle Giant, men også fra komponister som Bélà Bartók og George Gershwin. All musikk er skrevet av pianist Csaba Vedres og cellist Peter Pejtsik. Musikken er melodisk og tilgjengelig samtidig som den er intrikat og full av overraskende løsninger både i melodilinjer og akkordvalg. Med fløyte, trombone, fagott og trompet i tillegg til piano og cello blir dette en form for populærmusikk som er annerledes enn det aller meste du har hørt. Kutt som «Hommage To Frank Zappa», «To Black» og «Shining» er utsøkte komposisjoner som ikke står noe tilbake for de beste proglåtene fra 70-tallet.

Overground Music er et vidunderlig album, en perle for alle med sans for skjønnhet og klassisk musikk.

Da bandets andre album Megalázottak és Megszomorítottak (M é M) kom ut året etter hadde After Crying blitt utvidet med en tradisjonell rytmeseksjon. Dette tar vekk noe av det musikalske særpreget fra debutalbumet, på den annen side var det vel begrenset hvor lenge de ville kunne være interessante som et rent akustisk ensemble. M é M er dystrere, langsomt, veksler mellom relativt enkle, meditative partier og komplekse utbrudd. Varemerket – de helt særegne melodilinjene og akkordrekkene – er fremdeles her, likeså den klagende celloen og den sorgfulle trompeten. Plata består av to lange og tre korte kutt, og spesielt den 22 minutter lange «A Gadra Megszállott» tar noe tid å få tak på. Høydepunktet er det 10 minutter lange tittelkuttet – et prima eksempel på hvordan man kan skape musikalsk energi uten å støye.

M é M er nok After Cryings minst “tilgjengelige” album - ikke desto mindre gir det mye tilbake til dem som tar seg tid.

I 1993 ble bandet oppdaget av sjefen for det ambisiøse ungarske plateselskapet Periferic, noe som betydde at de fikke bedre distribusjon av platene sine i tillegg til å bli backet av en organisasjon som var genuint opptatt av musikken deres. Periferic gjenutga også debutalbumet.

After Cryings første utgivelse på Periferic var Föld és Ég (“jord og himmel”) i 1994. Her har bandet endret kurs noe, inn har det kommet en klar påvirkning fra ELP. Typisk nok heter de to første låtene «Manticore èrkezése» 1 og 2, og vi finner også titler som «Enigma»«Rondo» – alle skrevet av Csaba Vedres og trompetist/keyboardist Balázs Winkler. Bandet har også blitt ytterligere utvidet bl.a. med gitarist Ferenc Torma.

Nå er det i de første 15-20 minuttene av plata hvor Keith Emersons ånd hviler tungt over musikken, etter hvert hører vi mer av det “gamle” After Crying. Leltár er en ren madrigal – uakkompagnert sang med en vakker avslutning for obo, mens Júdás er en dyster, men samtidig rocka og energisk låt hvor gitarist Torma for første gang demonstrerer sin fascinasjon for Robert Fripp. I kombinasjon med fløyte, trompet og sorgfulle vokale dissonanser blir dette en av bandets aller mest fascinerende komposisjoner. Avslutningssporet «Kétezer év» trekker trådene tilbake til debutalbumet med noe av den samme følelsen som «Shining».

Föld és ég er After Cryings kanskje mest varierte album, og det som muligens best sammenfatter alle bandets ulike stilretninger.

Etter utgivelsen av Föld és ég opplevde After Crying det sjokket at grunnlegger og hovedkomponist Csaba Vedres sluttet. Men bandet reiste seg, Balázs Winkler og cellist Peter Pejtsik tok over låtskrivingen, og albumet som fulgte – De Profundis – er en ekstremt dramatisk utgivelse. Sentralt i albumet står fire lange komposisjoner som er omkranset av 11 korte spor. Modern Idök er tungt orkestrert, full av resitasjon (på ungarsk – forøvrig et rett så mykt og klangfullt språk) og elektronisk perkusjon kombinert med et rent “klassisk” orkesteruttrykk, stilmessig fra tidlig 1900-tall. Til tross for at Csaba Vedres var (og er) en av populærmusikkens aller ypperste pianister, gjør Balázs slett ikke skam på rollen som bandets nye pianist.

Stalker er skrekkfilm overført til musikk, en låt som gir grøsninger både av skrekk og fryd ved sin bruk av synthbaktepper, lydeffekter og dramatiske akkorder – og ikke minst Winklers trompet som skaper en helt særegen “utrygg” stemning. Et mesterverk.

De Profundis er After Cryings dystreste og mest dramatiske plate, det er også et album med store kontraster.

Etter De Profundis ga bandet ut en dobbelt CD som oppsummerte deres ti år lange karriere (Tittelen Elsö Evtized betyr da også “de første ti år”). På CD 1 plukker de kutt fra alle albumene (bl.a. «Modern Idök» og «Júdás»), men noen er i alternative versjoner, samt at det er noen få nye komposisjoner. CD 2 er en konsert fra 1991 med låtutvalg og besetning omtrent som Overground Music. After Crying live står ikke noe tilbake for studioversjonen, og som bonus får vi en live-innspilling av Crimsons «21st Century Schizoid Man» fra 1993.

Elsö Evtized er en fin introduksjon til bandet selv om utvalget på CD1 kunne være mer optimalt.

Ett år etter denne utgivelsen ga bandet ut en ny CD, 6 (1997). Det første man legger merke til er at det visuelt skiller seg ut fra de tidligere albumene med sitt knall gule cover (alle ACs covere til da hadde vært sorte og dystre). For første gang merkes også en viss slitasje og gjenbruk av tidligere ideer. 6 er et album som ikke makter å engasjere og gripe i samme grad som de tidligere platene. Ikke at det er dårlig, fremdeles er After Crying et eksepsjonelt band, det er bare det at vi forventer så ekstremt mye fra dem. To elementer som bidrar til at det er et mindre vellykket album er den tidvis overdrevne og lite nyanserte synthbruken pluss at de synger på engelsk, noe som faktisk kler dem dårlig. Enkelte komposisjoner mangler også retning, den tretti minutter lange «Panem et Cirences» blir så absolutt mer brød (trausthet) enn sirkus (spillopper). De gjør det de må, men mangler det lille ekstra. Selvfølgelig inneholder også 6 fine øyeblikk, for eksempel «Struggle For Life» hvor de klarer å uttrykke en fin stemning i en minneverdig komposisjon.

6 er After Cryings mest anonyme plate hvor alt blir bare “nesten”.

Tiden etter 6 var mindre aktiv for bandet med hensyn til plateinnspilling. I årene som fulgte ga de ut en ny samling (Almost Pure Instrumental, 1998) som ga oss fire korte nye låter, men ellers samlet instrumentalkutt fra de foregående albumene, i hovedsak fra 6. Så fulgte to live-album, først det doble Struggle For Life (2000 - også utgitt som enkel CD under navnet Struggle For Life - Essential), også dette med hovedvekt på materiale fra 6, en innspilling fra 1999 med unntak av et 1997-opptak, en versjon av KCs« Starless» med John Wetton på vokal. De viser igjen at de er et førsteklasses liveband, det samme gjør de på Bootleg Symphony (2001) hvor de opptrer sammen med et symfoniorkester. Materialet er igjen i stor grad fra 6.

Akkurat i det man kunne tro at After Crying var i ferd med å svinne hen kom studioalbumet Show (2003). Denne plata ble anmeldt i Tarkus nr. 27, og her konkluderer vi med at det er en av det nye århundrets aller sterkeste utgivelser hvor bandet har fått tilbake inspirasjonen, og hvor både låtskriving og framførelse er noe av det beste de har prestert.

Show er bandets mest gjennomførte og gjennomarbeidede album, og et album som gir håp om at de skal forsterke sin posisjon som et av vår tids aller mest komplette band uansett sjanger.

Verd å nevne er også bandet Csaba Vedres dannet etter at han forlot AC, Townscream, som ga ut albumet Nagyvárosi Ikonok i 1997, et album som er i samme stil som, og som ikke står noe tilbake for de beste After Crying-utgivelsene.