Änglagård

Med sitt debutalbum Hybris, var det Änglagård som først fikk oppmerksomhet fra et større publikum. Ser man litt nærmere på denne skiva, skjønner man fort hvorfor. Änglagård er så definitivt det mest retro-orienterte bandet i denne artikkelen, og de lot seg særlig inspirere av de hardeste delene av Genesis og det mer symfoniske King Crimson, men også elementer fra italienske progband og obskure amerikanske progband dukket opp med jevne mellomrom i musikken.Med dette musikalske utgangspunktet tror jeg ikke jeg tar munnen for full hvis jeg kaller dette bandet det nærmeste du kan komme en progressiv våt drøm.

Her får du alle progrockklisjeene servert i doser som blir nesten umulige å svelge: Mellotronkorene er som hentet fra himmelriket, gitarsoloene mer Steve Hackettske enn Steve Hackett selv, tekstene mer pompøse og vagere enn Jon Anderson på sitt mest mytiske og esoteriske, låtene er lange og proppfulle av taktskifter, produksjonen stor og åpen og enorm. Alt i alt absolutt en våt drøm. Når de attpå til slår deg så til de grader i bakken med åpningslåta Jordrök, kunne du ikke bli annet enn solgt. I ettertid viste det seg at bandet hadde stjålet hele seksjoner med musikk fra forgangne og ukjente band for deretter å bruke det som sitt eget. Med dette forsvinner litt av glansen. Men at det er en sann opplevelse å høre så mye bra 70-talls musikk spilt av et fantastisk dyktig 90-tallsband, skal jeg ikke legge skjul på.

Epilog
Innad i bandet var det hele tiden stridigheter om hvor de skulle gå musikalsk, og når bandets andrealbum Epilog kom i 1994, var bandet på ferd mot full oppløsning. Men de etterlot seg en verdig epilog, så å si. Dette albumet er mye mer modent og særegent enn debuten. Musikken er helt instrumental og den er generelt mørkere og dystrere, med et nesten kammerrockuttrykk som man finner hos RIO-band som Univers Zero og (til en viss grad) Henry Cow. Referansene til andre band er færre (eller i det minste mindre åpenbare ...). Låtene er litt mer dvelende, men titt og ofte eksploderer det i imponerende kraftutblåsninger og samspillsseksjoner. Produksjonen er på topp og yter den dynamiske musikken full rettferdighet.

Selv om Änglagård forlengst er en saga blott, lever i det minste minnet om dem i form av to album som vil sette spor etter seg i lang tid fremover ...