Argent

Rod Argent ble født i London, England i 1945 og debuterte som låtskriver og tangentspiller i popbandet The Zombies tidlig på 60-tallet. Bandet som avsluttet sin karriere med den psykedeliske perlen Odessey And Oracle i 1968 opplevde å få en megahit med en låt fra plata ett år etter utgivelsen. Men da hadde Rod Argent allerede planene klare for et nytt og mer progressivt band som skulle bære hans navn.

Debutalbumet Argent ble utgitt tidlig 1970 og gruppa besto foruten Argent selv av gitarist og vokalist Russ Ballard, trommeslager Robert Henrit (begge to kom fra popbandet The Roulettes) pluss Argents fetter, bassist Jim Rodford. Albumet viderefører mye av de myke, psykedeliske sidene av Odessey And Oracle, men med en hardere, mer progressiv side i tillegg. Låter som «The Feeling Is Inside» og «Like Honey» er eksempler på det første, mens «Freefall» og «Dance In The Smoke» viser bandet fra den progressive siden. Albumet er elegant og sofistikert, men kanskje litt forsiktig i uttrykket.

Oppfølgeren Ring of Changes som kom året etter er derfor ikke overraskende noe røffere i kantene. Dessverre er albumet ikke riktig så bra når det gjelder kvaliteten på låtene. Det svinger fra det utmerkede («Celebration», «Rejoice») til det mildt sagt uinteressante («Sweet Mary» – pinlig blues og «Where Are We Going Wrong» – dvask rock).

Bandet hadde to sterke sider, tre utmerkede vokalister og Argents eminente Hammond-bruk. Og ikke minst det siste ble fokusert på i neste album All Together Now (1972) som også ga bandet en hitsingle med «Hold Your Head Up». Albumet fortsatte polariseringen mellom bandets to låtskrivere Argent og Ballard hvor Argent sto for det progressive i og med hans forkjærlighet for klassisk musikk, mens Ballard tydeligvis var interessert i å pushe bandet i en pop/rock retning. I 1973 kom In Deep som ga bandet en ny hit, Ballards «God Gave Rock ‘n’ Roll To You», men som også for første gang introduserte Mellotronen i bandet gjennom Argents mektige «Losing Hold», som på en måte har blitt udødeliggjort gjennom at avslutningstemaet bevisst eller ubevisst ble klonet av DeLillos i «Hjernen er Alene». Ellers er albumet som sine to forgjengere en ujevn blanding av rock og prog. “Maktkampen” mellom Argent og Ballard kulminerte på Nexus (1974) hvor Argent drar prog-konseptet helt ut blant annet gjennom de tre lange stykkene som åpner plata og som er full av synther, Hammond og Mellotroner. Ballard på sin side kjører et rent rockeløp på sine komposisjoner (med unntak for den vakre, lille balladen «Love»).

Det var tydelig at bandet var ved et veiskille og Russ Ballard forlot bandet. Pausen ble fylt ved utgivelse av et mindre vellykket livealbum (Encore, 1974) som med all tydelighet viser hva Ballard hadde problemer med (“...alle de fordømt lange orgelsoloene...”)

Argent erstattet Ballard med to gitarister, John Verity (som også var en habil vokalist og en gammel ringrev i bransjen) og den unge, helt ukjente John Grimaldi som helte mer mot jazzrock. Og akkurat dette passet Rod Argent godt. Etter tidligere å ha hatt klassisk musikk som hovedinspirasjon var han nå klar nettopp for jazzrock. Det neste albumet Circus (1975) var et konseptalbum om et sirkus – og bandet tok det ut på veien komplett med trapeskunstnere og linedansere. Med unntak av en låt signert Jim Rodford er alt materiellet skrevet av Argent, og dette resulterer i det mest konsistente albumet deres. Til tross for en del lange tirader på elpiano er det også bandets mest vellykkede plate sett fra et prog-synspunkt.

Plata ble ingen kommersiell suksess og bandets neste (og siste) album Counterpoints (1975) viser med all tydelighet et band som begynner å slite på inspirasjon og ideer. Lyspunktene er åpningskuttet «On My Feet Again» og to små perler signert John Grimaldi som til fulle viser hvilket fantastisk talent han var. Dessverre døde Grimaldi ikke så lenge etter, og verden fikk aldri sett hva dette talentet kunne ha drevet det til. På det ene kuttet, «It’s Fallen Off», låter bandet som en klone av Brand X – kanskje fordi Phil Collins spiller trommer på plata?

Etter at bandet gikk i oppløsning holdt Rod Argent en lav profil som utøver. Han ga ut en single i 1978 (en patetisk synth-versjon av Saties «Gymnopedie nr 1») og neste albumutgivelse kom i 1979 – en soloplate kalt Moving Home. Til tross for hjelp fra så solide navn som Phil Collins, Gary Moore og Robin Lumley er plata en blek skygge av hva Argent hadde gjort tidligere. Kjedelig funk/jazzrock er en passende betegnelse, dog med et par små unntak (så som «Home» og «Silence»).

Neste gang vi finner Rod Argent i en hovedrolle på en plateutgivelse er da han laget to plater i samarbeid med jazzsaksofonisten Barbara Thompson og trommeslager Jon Hiseman. Først Ghosts i 1982 og deretter Shadowshow i 1983. Begge inneholder relativt laidback jazz/jazzrock, men Argent får presentert et knippe komposisjoner, både jazz og litt mer progaktige ting. Han bidrar selvsagt med keyboards, men også med vokal på begge platene, og hans utpregete “hjemmekoselige” stemme passer låtmaterialet godt.

Siden 80-tallet har det kun vært sporadiske plateutgivelser med Rod Argent selv om listen med gjesteopptredner er lang. Soloalbumet, det synth-dominerte Red House fra 1988, er strengt tatt mest interessant for fans av elektronisk musikk eller for new age-fantaster (unntaket må være den vakre «Sweet Russian» med en nydelig sopransax-solo av Phil Todd). Riktignok tok han opp igjen låta «Helpless» i 2001-utgivelsen Out Of The Shadows som han laget sammen med Zombies-kompis Colin Blunstone. I fjor dro han på ny igang The Zombies og laget As Far As I Can See sammen med Blunstone og Argent-kollega Jim Rodford. Begge disse platene er finfin voksenpop, men knapt noe for progfans. Rod Argent har også gitt ut plater med klassisk musikk, og han har samarbeidet mye med både Julian og Andrew Lloyd Webber.