Art Zoyd

Art Zoyds historie er uoversiktlig og mangslungen, og å prøve å fortelle alt i en liten artikkel vil føre for langt. Men jeg skal etter beste evne prøve å guide leserne gjennom dette bandet fascinerende historie.

De første albumene
Gjennomtrekken av medlemmer i Art Zoyd har vært stor siden bandet så dagens lys i 1968 i Valenciennes i nord-Frankrike, på grensen til Belgia. Bandet besto i begynnelsen av en tradisjonell rockebesetning og spilte musikk som best kunne beskrives som Zappa-påvirket. De spilte inn en singel, men ellers ble det lite aktivitet på utgivelsesfronten. Etter en utall av besetningbytter, klarte endelig besetningen bestående av Thierry Zaboitzeff (bass, perkusjon, vokal) Jean-Pierre Soarez (trompet, perkusjon), Alain Eckert (gitar, perkusjon, vokal) og Gerard Hourbette (fiolin, bratsj, fløyte) å spille inn debutalbumet Art Zoyd 3 (1977). Noe av musikken var komponert av tidligere medlemmer, men hovedverket var Gérard Hourbettes «Symphonie Pour Le Jour Où Brûeront Des Cités». Dette er et usedvanlig krasst og skremmende stykke musikk som blandet sammen Stravinsky-fakter med en avant-rock/jazz hybrid som inntil da var uhørt innenfor en rock kontekst. Til tross for at bandet ikke bruker trommesett, er musikken usedvanlig perkussiv. Kombinert med ordløs, skrikende vokal, sterke kontraster og briljant spilling, utgjør dette et usedvanlig originalt stykke musikk.

Bandet fikk kontakt med det belgiske ensemblet Univers Zerò, som heller ikke akkurat lagde den streiteste rockemusikken som var å få, med sin blanding av tunge rockestrukturer og skrekkfilmmusikkaktige stemninger. Gjennom vennskapet, og etter hvert gjennom det utstrakte samarbeidet med Univers Zerò , ble Art Zoyd nå dratt inn i Rock In Opposition- bevegelsen.

Neste album fikk tittelen Music Pur L’Odyssèe (1979), og besetningen besto av Hourbette, Zaboitzeff (nå også på cello), Soarez og nykommeren Michel Thomas på saksofoner. De ble assistert av Daniel Denis og Michel Berckmans fra Univers Zerò på henholdsvis perkusjon og fagott. Dette var en klar videreføring av forgjengeren, men er om enn enda mørkere og dystrere, med mer bruk av strykeinstrumenter. De flyttet seg enda ett skritt lenger unna rocken. Selv om Univers Zerò beveget seg stadig nærmere et rockeuttrykk, ville de to bandene spille inn en skive sammen. Men motsetningene ble for store, og det ble aldri noe av. Men bandene gjorde gjesteopptredner på hverandres skiver og Zaboitzeff spilte bass på en turné med Univers Zerò.

På neste album Gènèration sans futur (1980) kom Alain Eckert og Patricia Dallio med på piano. Hennes sterkt rytmiske pianospill fylte ut lydbildet på en spennende måte og brakte inn litt av den rytmiske intensiteten fra debutalbumet. Neste album var en nyinnspilling av debutalbumet med Gilles Renard på saksofoner, noe som gjorde bandet til et syvmannband. Hvorfor de valgt å spille inn debuten på nytt, skjønner jeg ikke, men resultatet er i alle fall imponerende.

Hyppige bytter og stadige nye retninger
Etter dette begynner besetningsbyttene å bli mange. Kjernen var likevel hele tiden Zaboitzeff, Soarez og Hourbette som føyde til diverse instrumenter til sitt allerede imponerende utvalg av instrumenter. Daniel Denis har også helt siden denne tiden vært knyttet til bandet som perkusjonist. Neste album Phase IV (1982) tilføyde mer piano og er et ganske melodisk album til Art Zoyd å være med mindre vekt på det hysteriske og mer på det stemningsfulle. Etter denne skiva ble mer og mer vekt lagt på det elektroniske med keyboards som det førende instrumentet. Albumene Les Espaces Inquiets (1983) og Le Mariage du Ciel et le enfer (1984) bruker komplekse strukturer med bruk av trommemaskin, og hele lydbildet oppleves som litt mykere og mer melodisk enn tidligere til tross for at det brukes veldig mye digitale instrumenter. Men ikke forstå det som at de har gått pop. De er fortsatt komplekse, dystre og hardtslående på sin egen unike måte.

I 1987 sluttet Soarez og ble erstattet av Àndre Mergenthaler på cello og saksofoner. Med Soarez karakteristiske trompet ute av lydbildet, skiftet Art Zoyds sound igjen. Det første albumet med denne besetningen ble den monumentale Berlin (1987), som vektla mer minimalistiske, hypnotiske strukturer, låtende omtrent som om den punkete lillebroren til Phillip Glass skulle møtt et mer minimalistisk Univers Zerò.

På begynnelsen av nittitallet fikk Art Zoyd øynene opp for filmmusikk, og de spesialiserte seg nå på å lage musikk til gamle skrekkfilmer som de så fremførte live. Nosferatu (1990), Faust (1995) og Häxan (1997) er usedvanlig dystre og aggressive album som maner fram dystre bilder og stemninger. Utenom disse filmmusikkalbumene, har de også gitt ut Marathonnerre I og II, som er opptak av en maratonkonsert på tolv timer der nytt og gammelt materiale ble presentert. Dette er godt og blandet, og alt står seg ikke like godt, men det finnes en del interessante partier der de presenterer industriell rock som kan gå Nine Inch Nails i næringa, og noen ganger spille de noe som nesten minne om funk.