Bill Nelson/Be-Bop DeLuxe

I denne delen av Prog for nybegynnere, skal vi ta en titt på Bill Nelson, en artist som i mange år har markert seg som en innova-tiv og spennende gitarist, komponist og kunstner. Hans karriere favner vidt, men det han i utgangspunktet ble kjent som, var som hovedmann i bandet Be-Bop Deluxe. Det er derfor vi begynner der.

Be-Bop Deluxe
Nelson ble født i 1948 i byen Wakefield, og selv om han kom fra en musikalsk familie, begynte han ikke å spille gitar før godt oppe i tenårene, og han har heller aldri lært seg noter. Han viste i ung alder talent for billedkunst, og var også glødende opptatt av science fiction, noe som siden har satt preg på det musikalske uttrykket. Som gitarist skapte Nelson seg snart et helt eget sound basert på sine barndomshelter Duane Eddy, Hank Marvin og Jimi Hendrix. Han hadde en feilfri teknikk som kom til uttrykk i et mangfoldig sound som hørtes ut som en blanding av jazz, rock og blues med innspill av avantgarde og eksperimenteringskåthet som var Pink Floyd verdig.

Fra slutten av 60-tallet spilte Nelson i en rekke forskjellige band, men det var med det som skulle bli bandet Be-Bop Deluxe han skulle bli lagt merke til. Bandet var et glimrende liveband, og de fikk i 1974 kontrakt med det legendariske selskapet Harvest. Debutalbumet Axe Victim var et ujevnt førstebekjentskap, med noen veldig fine og smått episke låter ispedd noen direkte pinlig dårlig rockelåter. Det var helt klart at Nelson var bandets sterkeste kort, og etter at skiva var sluppet, ble resten av bandet sparket. Han trakk inn en gjeng veldig dyktige musikere, og gikk i gang med innspillingen av sitt neste album. Dette fikk tittelen Futurama, og var et meget langt steg fremover. Nelson fikk realisert alle sine musikalske visjoner, og assistert av Queen-produsenten Roy Thomas Baker, ble resultatet ei skive som med sikker hånd blandet en rekke stilarter, som glam, symfo og pop til et overbevisende hele. Låtene var fulle av innfall, men ble likevel opplevd som helhetlige og fullendte. Nelsons gitarspill er i fokus og imponerer den dag i dag, og Nelson ble av mer enn ett magasin utnevnt til den nye store gitarhelten. Nelson sa seg selv veldig fornøyd med albumet, og har i etterkant gitt uttrykk for at «Be-Bop Deluxe tok elementer fra en rekke sjangrer, dekonstruerte dem, rekonstruerte dem og var vel strengt tatt et postmodernistisk prosjekt så godt som noe».

Oppfølgeren Sunburst Finish fra 1976 sikret bandet et par hitlåter, men var ikke fullt så spennende og mangfoldig som forgjengeren. Nelsons eminente gitarteknikk ble også satt noe mer i baksetet, noe som en del av fansen likte dårlig. Men dette forhindret ikke bandet i å bli både publikums- og kritikerfavoritter. Etter at Storbritannia var erobret, sto USA for tur. Men dette skulle vise seg å være en deprimerende affære. Plateselskapet mente de måtte strømlinjeforme seg for å imøtekomme amerikanske radiostasjoner, og kranglingen mellom band og selskap tok på. Nelson ble desillusjonert og lei, noe som skulle sette sitt preg på musikken, og Moderen Music ble bare en blek skygge av forgjengerne. Nelson bestemte seg til fansens fortvilelse å gi seg mens leken var god, og albumet Drastic Plastic ble bandets siste utspill før Nelson gikk ut i pressen og sa at bandet nå var oppløst.

Solokarrieren
Nelson ville nå gå helt andre veier, og han startet opp prosjektet Red Noise. Her brøt han ganske markant med de medrivende låtene Be-Bop Deluxe hadde fokusert på og gikk for et mye mer eksperimentelt sound der gitaren hadde en mye mer tilbaketrukket rolle. Albumet Sound on Sound satte han i konflikt med trofaste platekjøpere og plateselskapet som hadde forventet et Be-Bop Deluxe del to. EMI/Harvest likte det ikke i det hele tatt, og ga Nelson fyken. Et andre Red Noise album var da allerede innspilt, men skulle ikke se utgivelse i sin tiltenkte form før over ti år senere. Nelson fikk kontrakt med Mercury, og det andre Red Noise albumet ble omarbeidet til det litt mer tilgjengelige Quit Dreaming and Get On the Beam. Med sin litt mer umiddelbare stil ble dette en uventet topp ti hit, og skulle vise seg å være det kommersielle høydepunktet i Nelsons karriere. Ep-en Chimera gikk det derimot dårligere med, og en ny avtale med CBS førte til mye konflikt og uro. I følge Nelson selv var det eneste positive som kom ut av dette, det at han fikk midler til å lage sitt eget hjemmestudio, noe han etter hvert skulle gjøre god bruk av. Han begynte med mer eksperimentering, og resultatet ble prosjektet Orchestra Arcana, som gjorde utstrakt bruk av synther og tape loops i tillegg til det umiskjennelige gitarspillet. Men Nelsons liv kom inn i en konfliktfylt fase, i den forstand at han fikk sparken av plateselskapet, gjennomgikk en skilsmisse, ble svindlet av manageren samt ble syk. Opp gjennom åtti- og nittitallet levde Nelson en omflakkende karriere på en rekke bittesmå selskap med minimal distribusjon, og dette i kombinasjon med minimal turnering, gjorde at han sakte, men sikkert, forsvant ut av publikums oppmerksomhet. Men han har hele tiden jobbet med musikk til TV, lavbudsjettfilmer, videoinnspillinger og lignende, og i ny og ne turnerer han og gir ut ei skive.