Bill Bruford

Den britiske trommeslageren og perkusjonisten William (Bill) Bruford er et ikke ukjent navn for de som kan sin progressive encyklopedi. Det er vel særlig gjennom sitt arbeid i band som Yes og King Crimsons i løpet av deres musikalske gullalder på tidlig syttitall, at han har gjort seg mest bemerket for den gjengse progger som kjenner sin syttitallsprog. Men denne gangen skal vi ikke ha fokus på Brufords uvurderlige innsats innenfor progens store eksponenter, men heller feste blikket på noen av de mest interessante prosjektene han har gjort i løpet av sin over trettiårige karriere som musiker.

Alene for første gang
Ved siden av å spille med Genesis, spilte Bruford en liten periode sammen med artisten Roy Harper. Harper var en høyst spesiell figur i britisk musikkliv som nøt stor anerkjennelse blant musikereliten, og det er Harper som synger hovedvokalen på låta Have a Cigar på Pink Floyd-albumet Wish You Where Here. På skiva H.Q bidro foruten Bruford, også David Gilmour, John Paul Jones og Chris Spedding. Skiva er en samling knallsterke rockelåter med bitende tekster. Et strandet prosjekt med John Wetton og Rick Wakeman hadde gitt Bruford en solid dose selvtillit i forhold til det å skrive egne låter, og han samlet nå et kompetent lag som skulle realisere hans musikalske ønskedrømmer. På keyboards fikk han hjelp av Dave Stewart (kjent fra Hatfield & the North og National Health), Allan Holdsworth (ex Gong) på gitar, Jeff Berlin på bassgitar, mens jazzsangerinnen Annette Peacock bidro med sin høyst egenartede vokal. Brand X-gitarist John Goodsall bidro også med litt gitar og keyboardist Robin Lumley fra samme band bidro på den tekniske siden. Skiva fikk tittelen Feels good to me, og dette er så absolutt ei skive som får deg til å føle deg bra! Åpningskuttet Beelzebub setter tonen for resten av skiva; spretten, kompleks fusion-prog med referanser til band som National Health, Pierre Moerlens Gong og innspill av King Crimson-aktig tyngde. Bruford viser seg som en dreven og kompetent komponist med en egen stemme, og låtene har en kraft og vitalitet som står seg godt nesten tretti år senere.

U.K
Mot slutten av 1977 ble Bruford kontaktet av sin gamle kollega John Wetton. Wetton ville prøve å lage ei prog-”supergruppe”, og Bruford takket ja til det. Gitarist Holdsworth ble også med og bandet ble komplettert med fiolinist og keyboardist Eddie Jobson som hadde bakgrunn fra bandet til Frank Zappa og Roxy Music. Kvartetten kalte seg U.K, og i 1978 slapp de sitt debutalbum. Dette albumet har ofte blitt kalt progens siste krampetrekning, for husk at dette var det året punk og new-wave virkelig ble stort, og det å gi ut ei skive som dette var rimelig reaksjonært, i hvert fall sett med noen musikkjournalisters øyne. Men hvilken siste krampetrekning! Skiva flommer over av knalltøffe, komplekse proglåter som så absolutt ikke låter krampaktig. Rent musikalsk slekter det på både Zappa og Crimson, men de besitter likevel et sound som er veldig deres eget. Soloene er mange og tøffe, og musikalsk er dette et topplag av en annen verden. Brufords trommelyd er krisp og klar og han spiller med en teknikk og finesse som passer perfekt til den komplekse musikken. Men dette kunne jo selvfølgelig ikke vare. Etter en del turnering, ble det klart at bandet ville gå forskjellige veier, og Bruford og Holdsworth ble mer eller mindre tvunget til å forlate bandet av Wetton og Jobson. U.K fortsatte nå som en trio med Terry Bozzio (ex-Frank Zappa) på trommer. Musikken fikk et mer kommersielt preg, og andre (og siste) albumet Danger Money er på ingen måte et album som kan måle seg med forgjengeren. Livealbumet med denne trioen, Night after Night, inneholder noen nye låter, men de overbeviser ikke på noen som helst måte.

Bruford – denne gangen som band
Bruford og Holdsworth bestemte seg for å fortsette sine musikalske eskapader sammen, og Berlin og Stewart ble hyret inn til å lage et band som nå bare ble kjent som Bruford. Nytt materiale ble skrevet og i 1979 kom så albumet One Of A Kind. Peacock var ikke med denne gangen, og materialet er nå helt instrumentalt. Skiva tar opp tråden fra Feels good to me, men inneholder en del materiale som får litt fyllstoff-funksjon. Men det beste materialet, som for eksempel The Sahara Of Snow, er av høy kvalitet og står som påler innen progrocken. På neste skive, Gradually Going Tornado, ble låtene med få unntak kortere, enklere og hadde ikke på langt nær de kvaliteter de to andre skivene hadde. At bassist Berlin prøvde seg på vokal på mange av låtene gjorde det heller ikke akkurat bedre. Skiva ble ingen hit, og etter en USA-turne oppløste Bruford bandet.

Moraz-Bruford; trommer og piano i skjønn forening!
Etter å ha jobbet med det store bandmaskineriet som King Crimson var, ville Bruford prøve å gå helt andre veier når det gjaldt tromming og bandformat. I King Crimson hadde han brukt en enorm hybrid av et elektronisk og akustisk trommesett som krevde enormt med tid til opprigging og justering for å i det hele tatt fungere. Derfor ville han heller gå tilbake til et kompakt akustisk oppsett som krevde et minimum av tid å rigge opp. Men også bandformatet ville han holde på så lite som mulig skala. Derfor fikk han i stand et samarbeid med den sveitsiske keyboardisten Patrick Moraz, som bl.a. hadde spilt i Yes og Moody Blues. Selv om Moraz var kjent for sine gigantiske keyboardoppsett, var han villig til å jobbe med bare et flygel som eneste instrument, og med et slikt bandoppsett kunne man turnere uten å medbringe dyrt og plasskrevende utstyr.

Music For Piano And Drums er ei skive full av musikalsk overskudd. Det er lite rock, en god del jazz, noen avantgardeutflukter, litt pop og egentlig noe for enhver. Melodiene er iørefallende og fengende, og selv om trommer og flygel ikke akkurat fremstår som de mest typiske duoinstrumenter, er det faktisk to instrumenter som har enorme dynamiske muligheter, noe denne duoen klarer å vise til fulle.

Neste album Flags blander dessverre inn en rekke elektroniske instrumenter og fjerner det intime, umiddelbare preget som førsteskiva var i besittelse av og gjør at de ender opp med å låte som et hvilket som helst jazzrock/fusion-band.

Earthworks – jazz på en ny måte
Selv om Brufords karriere for det meste har vært forbundet med rockemusikk i en eller annen fasong, så er det likevel jazzen som har ligget hans hjerte nærmest. Etter å ha spilt med Patrick Moraz, ville han nå starte et fullblods jazzband. Vel, jazz og jazz, fru Blom. Selv om tiden med det gigantiske hybridtrommesettet i King Crimson var full av frustrasjon og logistiske mareritt, fristet likevel mulighetene dette ga, og instrumenteringen i bandet Earthworks ble en hybrid av elektroniske og akustiske instrumenter, bestående av elektrisk/akustiske trommer, kontrabass, keyboards, saksofon og horn. Dette satte også sitt preg på musikken, som ble en syntese av elektrisk jazz, litt proggete tendenser (særlig bruken av skjeve taktarter) og diverse etniske influenser. Blant medmusikantene var Django Bates og Iain Ballamy, to musikere som etter hvert har gjort seg bemerket på den internasjonale jazzscenen. Førstealbumet Earthworks fra 1987 var et oppkomme av spennende låter, og er ei skive om står seg godt den dag i dag, med sitt varierte uttrykk der det tilgjengelige og eksperimentelle går hånd i hånd i et unikt lydbilde der Brufords trommer og rytmer står i fokus. Bruford var involvert i komponeringen av de fleste låtene, og viste atter en gang at han behersker den gode melodien med like stor sikkerhet som de skjeve rytmene.

De neste albumene, Dig fra 1989 og All Heavens Broke Loose fra 1991 er også gode album som følger i førstealbumets fotspor, men som ikke gir noen videreutvikling av soundet. Livealbumet Stomping Ground gir på mange måter det beste bildet av Earthworks unike lydbilde og sound. I 1994 oppløste Bruford Earthworks for å delta i det nyss nydannede King Crimson, men i 1999 var tiden inne for å gjendanne bandet. Men denne gangen satset Bruford og co. på et mer tradisjonelt jazzsound med for det meste akustiske instrumenter. Av de albumene denne besetningen har gitt ut, er vel A Part, And Yet Apart den som er mest å anbefale. Dette er et album fullt av nydelige melodier, råtøffe rytmer og oser av spilleglede.

Opp gjennom åttitallet var Bruford delaktig i en rekke sammenhenger, men to av de helt klart mest interessante, var sammen med gitaristene David Torn og Kazumi Watanabe. På David Torns Cloud About Mercury fra 1986, jobbet Bruford også sammen med bassist Tony Levin og trompetist Mark Isham. Dette albumet er en sann perle av et album, med masser av stemningsfull musikk i grenselandet mellom moderne jazz, progrock og new age-tendenser. Torns klagende gitar settes opp mot Brufords ukonvensjonelle og snertne trommespill, Levins stødige Stick-spill, og Ishams lyriske trompet. Et veldig spennende album som er verdt å få med seg. Bruford, Levin, Torn og trompetist Chris Botti ga på slutten av nittitallet ut skiva Bruford Levin Upper Extremities, som tar opp tråden fra på en fremragende måte.

I 1997 samarbeidet Bruford med de to jazzmusikerne Ralph Towner på gitar (kjent fra bandet Oregon) og Eddie Gomez (som bl.a. hadde spilt med Miles Davis) om albumet If The Summer Has Its Ghosts, et fint album fult av melodiske jazzperler som viser Bruford fra en ganske dempet side.

Sammen med den japanske gitaristen Kazumi Watanabe ga Bruford mot slutten av åttitallet ut to skiver med eminent og tøff fusion. Særlig førstealbumet Spice Of Life, der han og Watanabe utgjør en trio sammen med den gamle makkeren Jeff Berlin, er ei skive som fortjener å bli hørt. Trommespillet er stødig og mer “mainstream”, men likevel typisk Bruford. Det vil med andre ord si uforutsigbare fills og stadig subtile manipulasjoner av rytmen. Spice Of Life Too er mer av det samme, men denne gang med Peter Vettese (ex - Jethro Tull) på keyboards.

Som dere ser er Bruford en mangesidig musiker som har gjort mer enn bare å spille med de store gutta, og jeg vil så absolutt anbefale dere å sjekke ut flere sider av mannen.