Barclay James Harvest

Barclay James Harvest kom fra Oldham nordvest i England og gjorde sin første plateinnspilling i 1968, en single som bar et visst slektskap til The Moody Blues, gjennom sin pastorale melodi, mellotron og John Lees’ stemme som slett ikke var ulik Justin Haywards. Bandet møtte Robert John Godfrey, en avhopper fra Royal Academy Of Music, og han var med på å skrive låter for bandet, samtidig som han arrangerte et utvalg av dem for symfoniorkester. Resultatet materialiserte seg i form av albumet Barclay James Harvest (1970), en blanding av streite rockelåter («Taking Some Time On»), skjøre engelske pastorale ting («The Iron Maiden») og monumentale verk med fullt orkester («Dark Now My Sky»). Etter undertegnedes mening et av de aller beste debutalbum noe progband har levert. Bandet ga visstnok også navn til labelen plata kom ut på – Harvest.

Selv om plata ikke solgte i store kvanta vakte den berettiget oppmerksomhet. Året etter kom oppfølgeren, kalt Once Again, som inneholder to av bandets beste og mest kjente låter, «She Said» og «Mockingbird», og gjennom dette albumet befestet de sin stilling. John Lees’ Robin Trower-aktige gitarsound og Woolly Wolstenholmes mellotron, samt gjennomgående fine vokalprestasjoner var karakteristisk for bandet, og var sammen med Godfreys Elgar-inspirerte orkesterarrangementer med på å gi dem en frisk – og veldig engelsk – sound.

Etter Once Again sluttet samarbeidet med Godfrey, og til sitt neste album ...And Other Short Stories fikk de inn ex-Pretty Things Wally Allen som produsent (Pink Floyds produsent, Norman Smith, hadde hatt hånd om de første to). Han gjorde ingen spesielt god jobb, albumet låter spinkelt og skingrende, og lydbildet er heller ikke spesielt konsistent. Bortsett fra åpningskuttet «Medicine Man» og avslutningen, den mektige «After The Day», er det ikke så mye som kvalitetsmessig matcher de to første albumene, og da gruppas fjerde album Baby James Harvest kom i 1972 var Barclay James Harvest i full oppløsning. Låtene bærer preg av soloprosjekter (de deltok knapt på hverandres låter), og inspirasjonen var på et lavmål. Riktignok gjennomførte de på denne tiden en turné med fullt symfoniorkester og gjorde blant annet en innspilling for BBC. Vinteren 1972 besøkte de også Norge (dog uten orkesteret) og spilte for et såvidt halvfullt Chateau Neuf, en konsert preget av tekniske problemer og dårlig humør.

På toppen av dette fikk de sparken fra EMI, bandet var nede for telling og en hårsbredd fra oppløsning. Det som reddet dem var en kontrakt med Polydor som koblet dem opp mot produsenten Rodger Bain. Plata som fulgte, Everyone Is Everybody Else, viser et revitalisert band, riktignok noe mindre sære og engelske i stilen, men med et knippe låter som var sterkere enn på lenge. Plata bragte BJH tilbake på banen. De fulgte opp med et fint dobbelt live-album (Live, 1974) som viste et kraftfullt band dominert av Lees’ heftige gitarspill og Woolly Wolstenholme som henger over mellotronen i nesten samtlige 80 minutter.

Nå kom platene som perler på en snor, Time Honoured Ghosts, Octoberon, Gone To Earth og XII. Alle hadde en tilnærmelsesvis identisk oppbygging med noen pene Les Holroyd-viser, et par lett svulstige mellotronistiske John Lees-ballader, og en Woolly Wolstenholme-komposisjon med fullt orkester – for enkelte platenes høydepunkt. Mindre festlig for mange var kanskje John Lees’ tiltagende religiøse tekstfikseringer, noe som kulminerte i den relativt kvalmende «Hymn» på Gone To Earth.

Gjennom disse platene etablerte gruppa et stort publikum, ikke minst i Europa og spesielt i Tyskland. Men etter XII forlot Wolstenholme gruppa, og de valgte å fortsette som en trio. Kvalitetsmessig gikk det ganske raskt nedover, ikke så ulikt deres helter The Moody Blues (John Lees dro det så langt som å lage en låt som het «Poor Man’s Moody Blues», en “kopi” av «Nights In White Satin»), og til tross for at de fremdeles solgte store mengder ble platene deres mer og mer patetiske. En og annen brukbar låt kunne fremdeles finnes («Paraiso dos Cavalos« fra Ring Of Changes (1983) var en av dem), men det ble lenger og lenger mellom lyspunktene.

I praksis gikk gruppa i oppløsning en gang på 90-tallet da Les Holroyd og Mel Pritchard annonserte at de jobbet med et plateprosjekt uten John Lees. Lees på sin side har nylig laget plate og turnert sammen med Woolly Wolstenholme under navnet “Barclay James Harvest Through The Eyes of John Lees”. De fire EMI-albumene har nettopp blitt re-utgitt, remastret og med mange spennende bonus-spor.