Kate Bush

Rocken er full av gode kvinnelige musikere, men det er overraskende få som har markert seg innenfor mer eksperimentell musikk som har sine røtter i rocken. Vi skal i dette nummeret av Tarkus se litt nærmere på to kvinnelige musikere som på hver sin måte har klart å befeste seg som innovatører.

I en verden der kvinnelige artister med såpass mye særpreg som Bjørk, Tori Amos og Fiona Apple kan selge et respektabelt antall skiver, har man lett for å glemme det nybrottsarbeidet Kate Bush gjorde i løpet av sytti og åttitallet. Bush er vel så absolutt noe man kan karakteriser som et vidunderbarn. I en alder av femten år hadde hun skrevet en imponerende mengde sanger, og via omveier kom hun i kontakt med Pink Floyds gitarist, David Gilmour. Han ble imponert over den unge jenta, og formidlet kontakt med de rette folka i bransjen, og en demo sikret henne til slutt en avtale med Pink Floyd sitt plateselskap, EMI. Hun fikk ett år og drøye tre tusen pund av plateselskapet for å finslipe talentet sitt (hadde vært interessant om dette var mulig i våre dager...), og når hennes første singel Wuthering Heights kom ut i januar 1978, gjorde hun mildt sagt inntrykk på et samlet pressekorps og publikum. Låta favner vidt og inkluderer en rekke forskjellige orkesterinstrumenter på en original måte sammen med et tight rockeband. Det er popmusikk, men den spennvidden Bush la for dagen i sin musikk var en hver progmusikant verdig. Det er dynamisk, dramatisk, intimt, melankolsk og optimistisk på en gang. Hennes bruk av spesiell harmonier, melodier og rytmer som underlag for hennes utrolige stemme,ga henne et helt eget sound som definitivt skilte seg ut fra mengden av samtidig musikk.

De to første albumene The Kick Inside og Lionheart (begge fra 1978), markerte henne som en av de mest originale og nyskapende engelske artistene, uansett sjanger. I 1979 bega hun seg ut på turne, men opplevelsen var såpass utmattende, at hun valgte å aldri mer turnere. Bush hadde sett potensialet i det nye mediet musikkvideo, og hun ville heretter uttrykke seg via det.

Albumet Never Forever fra 1980 ga henne sin første førsteplass på de engelske albumlistene, og dette albumet fortsatte den musikalske oppdagelsesferden fra de foregående skivene. På dette albumet eksperimenterte hun enda mer med lyder, effekter på en måte som ikke var vanlig innenfor kommersiell musikk, og når hun i 1981 slapp sitt fjerde album The Dreaming feilet hun stygt kommersielt sett med et album som kanskje fremstår som hennes mest spennende og eksperimenteringsvillige. Låtene er ukonvensjonelle i oppbygging, inneholder en rekke “umusikalske” lyder og er i det hele tatt ei skive som den dag i dag er ei skive som imponerer med sin kompromissløshet. Bush trakk seg etter tilbake for en lengre tid, og brukte mye av den til å lage sitt eget studio der hun kunne eksperimentere og komponere.

I 1985 fikk hun et comeback med singelen "Running Up that Hill" og skiva Hounds of Love. Albumet er mye mer poppete enn forgjengeren, men likevel ikke lett tilgjengelig tyggegummipop, noe Bush’s kompetente vokalprestasjoner var med på å understreke. Bush gikk nå inn i fase der hun samarbeidet med en rekke forskjellige musikere som Peter Gabriel og Midge Ure, lagde filmmusikk og spilte teater, noe som resulterte i at det skulle gå fire år før hennes neste album kom ut. The Sensual World fra 1989 er et generelt mer dempet og melankolsk album som inneholder noen fantastisk vakre låter om savn, sårhet og erotikk. På skiva deltok også en rekke gjestemusikere, blant annet en bulgarsk vokaltrio og David Gilmour fra Pink Floyd.

En periode med mye trøbbel på hjemmebane preget hennes hittil siste studioalbum The Red Shoes fra 1993, og selv om noen av sangene har en intensitet som minner om det beste hun har gjort før, er albumet generelt et album preget av nedadgående, melankolske stemninger. Etter dette trakk Bush seg tilbake fra rampelyset, og det har etter dette albumet ikke kommet noe nytt studioalbum. Pr dato (juli 2005) sier Bush selv at hun har et album ferdig innspilt og klart for utgivelse i løpet av 2005. Det skal bli spennende å se hva hun får til denne gangen.