Camel

Camel er et noe yngre band enn Caravan, selv om bandets originale keyboardist, Peter Bardens, kan spore karrieren helt tilbake til tidlig 60-tall blant annet som medlem av gruppene The Cheynes, Them, Shotgun Express (sammen med Rod Stewart og Peter Green) og Village. De øvrige medlemmene var heller ikke førstereisgutter, alle hadde startet å spille på 60-tallet, selv om ingen av dem kunne oppvise samme CVen som Bardens.

Andy Latimer (gitar), Andy Ward (trommer) og Doug Ferguson (bass) hadde sitt første felles oppdrag som backingband for sangeren Philip Goodhand-Tait, som hadde en lang, men lite suksessrik karriere bak seg. Etter å ha skilt lag med sangeren traff de Bardens gjennom en rubrikkannonse, og Camel ble født. Parallelt med et hardt turneprogram spilte de inn sin debutplate som ble utgitt i februar 1973. Camel viser et band med ideer, men med manglende rutine og øre for å plukke vekk fyllekalk. Men ett klassisk kutt inneholder den i alle fall, "Never Let Go", som bandet har hatt på repertoaret til og fra helt til nå. Plata solgte heller ikke så aller verst, og bandet begynte så smått å opparbeide seg et visst navn.

Til oppfølgeren hadde de skiftet plateselskap, fra MCA til Deram, Deccas «prog»-label, og Mirage var da også et mye mer «progressivt» album. De skiftet også produsent, inn kom David Hitchcock, som tidligere hadde jobbet med Caravan. Mirage er et langt skritt framover fra debuten, og plata fikk også til dels fine kritikker, men fremdeles framstår bandet som ganske upolert og noe rufsete i låtskrivingen.

Det kan man derimot ikke si om bandets tredje album, The Snow Goose, hvor Camel for første gang viser at de skal bli et band å regne med. Musikken er basert på boka av samme navn skrevet av Paul Gallico (som forresten gikk til sak mot gruppa for brudd på kopirettighetene sine), og er bandets eneste rene instrumentalverk.

I 1976 fulgte de opp suksessen med Moonmadness, en plate det er litt delte meninger om. Fra å være rufsete har gruppa nå latt pendelen svinge helt i motsatt retning. Moonmadness er full av lange, pene, blankpolerte låter pakket inn i et støtabsorberende lydteppe.

Kort etter utgivelsen av plata forlot bassist Doug Ferguson bandet og ble erstattet av Richard Sinclair, ex Caravan og Hatfield And The North. Det symfoniske tilsnittet de hadde opparbeidet seg, ble erstattet av en litt vimsete, jazzete stil som gjorde seg gjeldende allerede på det neste albumet, Rain Dances (1977), selv om alle låtene fremdeles er skrevet av Latimer og Bardens. Plata har også fått ett og annet «pop-aktig» over seg, noe som skulle vise seg bare å være begynnelsen på noe....

Sinclair satt større preg på oppfølgeren Breathless, hans egen låt "Down On The Farm" var mer utypisk Camel enn noe de hadde laget tidligere. Også resten av albumet viste bandet fra en ny side. Tidvis er de nesten et jazzrock-band.

Ikke lenge etter sa Bardens takk for seg, og fra nå av var bandets besetning i stadig forandring, kun Latimer og og til dels Colin Bass var faste på laget. I Can See Your House From Here er nok et ujevnt og stilforvirrende album. Kit Watkins bragte med seg sære toneganger, og Latimer vinglet fra det pop-aktige via det rockete til det ultra-symfoniske.

Bandets neste plate var et nytt konsept-album. Nude er historien om den japanske soldaten som gjemte seg i jungelen under 2. verdenskrig - og ble der i nesten 30 år. Bandet framstår her mer progressivt og symfonisk enn på aldri så lenge.

Kun Latimer var tilbake på 1982-utgivelsen The Single Factor, som må sies å være et lavmål i Camels karriere. En samling løsrevne, til dels uinspirerte poplåter kan ikke reddes av at gode musikere som Dave Mattacks, Francis Monkman og Anthony Phillips bidrar. Stationary Traveller som kom to år etter var ikke så voldsomt mye bedre. Fremdeles er det mye popmusikk, og til å hjelpe seg denne gang har Latimer hentet in den tidligere Kayak-lederen Ton Scherpenzeel. Senere på året spilte bandet inn en «farvel-konsert», Pressure Points, med både Scherpenzeel, Chris Rainbow og Richie Close på keyboards, og med Colin Bass tilbake på bass (pluss gjesteopptreden av Peter Bardens og Mel Collins). Konserten som ble utgitt både på CD og video viser Camel i fin form, og på bakgrunn av dette var det nokså paradoksalt at Latimer besluttet å legge kamelen død.

Og den ble ikke vekket til liv igjen før sju år senere. Da var Latimer flyttet til USA, hadde opprettet sitt eget plateselskap og var blitt en «moden» musiker. Det «nye» Camels første plate, Dust And Dream viste et band med en suveren eleganse, en utsøkt melodisk sans, og en symfonisk grandiosa de bare så vidt hadde touchet innom tidligere. Plata var påny et konseptalbum, inspirert av John Steinbecks Vredens druer, og var et så positivt gjenhør med de gamle heltene som man bare kunne drømme om.

Man måtte vente helt til 1996 før Latimer produserte en oppfølger, men Harbour Of Tears var absolutt verd å vente på. Camel hadde på mange måter fått en «ny vår» på 1990-tallet, og dyrket de vakre, melodiske og følelsessterke sidene sine. Harbour Of Tears var påny et konseptalbum, denne gangen handlet det om irske utvandrere til Amerika, og musikken har derfor narutlig nok et visst keltisk preg. På denne plata finner vi noen av Andrew Latimers beste komposisjoner, og hans gitarspill har en autoritet og eleganse som plasserer ham i toppsjiktet av gitarister, en posisjon han befestet gjennom albumet Rajaz (1999). Stilmessig nærmer de seg 90-tallets Pink Floyd, men uten å gi slipp på det særegne Camelske. Selv om Latimer ikke holder det samme tempoet som tidligere, og det er lenge mellom hver plateutgivelse, reiste bandet på turné etter hver plate, noe som så langt har resultert i live-albumene Never Let Go (Dust And Dreams-turneen) og Coming Of Age (Harbour Of Tears-turneen), hvor de spiller en kombinasjon av nytt og gammelt stoff, ja faktisk låter helt tilbake til debutalbumet.