Captain Beefheart

Hvem skulle ha trodd at en liten by i Californias Mojave-ørken på midten av 60-tallet skulle være arnested for to av den amerikanske etterkrigsmusikkens mest distinkte profiler? Don Vliet og Frank Zappa endte opp med å lage musikk som beveget seg langs svært forskjellige akser, men deres gjensidige påvirkning i de tidlige årene kan likevel ikke undervurderes. De spilte sammen i flere band i ungdomsårene, og det var sammen de oppdaget gleden ved vekselvis å lytte på blues og moderne orkestermusikk. Og, ikke minst: Det var fra sin rollefigur i et av Zappas mange feilslåtte filmprosjekter at Don Vliet skulle ta det navnet han kom til å bli kjent under, Captain Beefheart vs. The Grunt People.

Vliet dannet Captain Beefheart and his Magic Band i 1964, og gikk raskt i gang med å terrorisere hjembyens dansesteder med sin rå og upolerte blueshybrid. Etter å ha platedebutert i 1965 med en versjon av Bo Diddleys "Diddy Wah Diddy", gikk de i 1966 i gang med innspillingen av debut-LP’en, som skulle få den noe ironiske tittelen Safe as Milk. Med sin høyoktans blanding av garasjerock, psykedelia og rå blues låter skiva forbausende friskt selv i dag. Særlig kombinasjonen av Beefhearts egen rå og hese vokal, John Frenchs kontante trommespill og en purung Ry Cooder på gitar gjør plata til en klassiker og en virkelig festfavoritt. Året etter spilte de inn oppfølgeren Strictly Personal, ei skive som følger i samme spor, men er skjemmet av en overivrig produsent, som uten Beefhearts vitende og vilje la på en mengde lydeffekter i et forsøk på å øke platas kommersielle potensiale. I mellomtiden hadde de også skiftet plateselskap, noe som falt deres første selskap, Buddha Records, så tungt for hjertet at de valgte å kontre med utgivelsen av Mirror Man, en uautorisert og hastig sammenrasket samling av live-jammer og leftovers fra tidlige studioinnspillinger.

Beefheart følte nok at han var i ferd med å miste kontrollen over bandets skjebne, og gikk i gang med en massiv reorganisering av besetningen for å befeste sitt herredømme over sin egen musikk. Etter dette gikk de i gang med innspillingen av den skiva som hans navn for alltid vil bli knyttet til, dobbeltalbumet Trout Mask Replica (1969). Beefheart brakte inn sin gamle venn Zappa både for å overvåke innspillingen og for å forestå selve utgivelsen. Selv om dette til slutt kom til å fostre en stor, offentlig krangel mellom de to kontrollfreakene, var resultatet av deres samarbeid intet annet enn gnistrende. Plata fikk raskt status “the best unlistenable record ever”, og er like fascinerende som den er ugjennomtrengelig. Legender vil ha det til at Beefheart komponerte hele sitt mesterverk på piano i løpet av en uavbrutt session på 8 1/2 time, før han så overlot til John French den ulykksalige jobben med å transkribere hele kaoset og instruere resten av bandet. (Det bør forøvrig bemerkes at denne siste delen av legenden antakelig har mye større sannhetsgehalt enn den første.) Det er også på denne skiva at Beefhearts særpregede sound (beskrevet av Zappa som “Delta blues meets Anton Webern”) virkelig faller på plass for første gang: Kapteinens hese bluesbrøl vrenger ut surrealisme og blues-poesi i uskjønn forening, drevet frem av atonale, skurrende gitarer, og ekstremt komplekse rytmer, det hele forent i et delirisk kaos som kan høres helt tilfeldig sammensatt ut ved første lytting (kynikere vil nok hevde at Beefhearts påstand om de 8 1/2 timene høres ganske sannsynlig ut allikevel). Med sitt mildt sagt snodige cover, låttitler som "Dachau Blues", "Bills Corpse" og "Pachuco Cadaver", og ellers totale mangel på kompromiss er Trout Mask Replica den ultimate kultplata.

Med sin nyvunne kjendisstatus (om ikke akkurat kommersielle suksess) gikk kapteinen og hans kumpaner raskt i gang med oppfølgeren, som fikk tittelen Lick My Decals Off, Baby (1970). Mange hadde nok trodd de umulig kunne lage en verdig oppfølger til forrige plate, men de tok da også feil. Lick My Decals er en glimrende skive som på fortrinnlig vis blander de første platenes mer umiddelbare uttrykk med de harmoniske og rytmiske nyvinningene de hadde utforsket i arbeidet med Trout Mask. Uten å fjerne noe av råskapen, klarer denne skiva å låte mer konsentrert og gjennomarbeidet enn forgjengeren og er således et anbefalt sted å starte for den som er ny til Captain Beefhearts magiske univers.

For det var først etter dette at problemene skulle starte. Frustrert av mangelen på kommersiell suksess og reell kunstnerisk anerkjennelse, valgte bandet å gå i en mer lyttervennlig retning. Platene The Spotlight Kid og Clear Spot (begge utgitt i løpet av kort tid i 1972) var slett ikke uten suksess i sine forsøk på å blande inn elementer av pop og soul i Beefhearts miks, men kunne knappest forventes å bringe nye konvertitter inn i hans kjøpekrets. Selv med en og annen klassikerlåt fremstår platene i dag som velmente, men dog feilslåtte digresjoner i Beefhearts diskografi. Men verre skulle det bli: Platene Unconditionally Guaranteed og Bluejeans and Moonbeams (begge fra 1974) bør helst forbigås i stillhet, og er de eneste virkelige skamplettene på Beefhearts vandel. Zappa oppfattet sin gamle venns musikalske krise, og inviterte han med på en slags forsoningsturne. Resultatet er å høre på samarbeidsplata Bongo Fury (1975) som tross i å være et lyspunkt i en mørk tid for vår helt og oser av et smittende humør, nok ikke var egnet til å overbevise verken Zappas eller Beefhearts fans.

Etter denne serien med nedturer trakk Beefheart seg inn i tenkeboksen, og mange bransjefolk trakk nok et lettelsens pust i det de trodde de hadde hørt det siste fra denne galningen som truet alt som var trygt og godt i rockens verden. Så feil kunne man ta: Fra 1978 til 1982 slo kapteinen grusomt tilbake med en trilogi av stadig råere skiver. Det hele startet med Bat Chain Puller (Shiny Beast), som på tross av en litt spinkel produksjon, fortsetter der Lick My Decals slapp åtte år før. Han fulgte opp i 1980 med Doc at the Radar Station, en genial skive som bare tiltar i energi, og som i det den runder av med perlen "Making Love to a Vampire with a Monkey on my Knee", virkelig bærer vitnesbyrd om at kapteinen har fullført et bemerkelsesverdig kunstnerisk comeback. Som om ikke dette var nok, kommer så det som kanskje er min personlige favoritt, Ice Cream for Crow, ut i 1982. Denne skiva, der Beefhearts nær groteske råskap kanskje for første gang klarer å fanges inn av en virkelig bra produksjon, tilbyr et genialt panorama over hans musikalske verden, innrammet i perlerad av klassikere som "81 Poop Hatch", "Cardboard Cutout Sundown" og "Hey Garland, I Dig Your Tweed Coat".

Captain Beefheart var på alle mulige måter i total kontroll av sin musikk på denne tiden, og valgte, som så altfor få har gjort før og etter ham, å gi seg mens han var på topp. I frustrasjon over musikkbransjens elendighet og hans egen skrantende helse (han ble rundt dette tidspunktet diagnostisert med MS), valgte han i stedet å konsentrere seg om sin karriere som billedkunstner. Denne hadde på mange måter løpt parallelt med hans musikalske karriere så langt, og flere av hans plater (ikke minst de siste tre), er prydet av hans gåtefulle tegninger og malerier. Få er klar over at Don van Vliet (som han nå valgte å kalle seg) faktisk var regnet som noe av et vidunderbarn i moderne kunst, som allerede i en alder av fire år hadde fått sine skulpturer fremvist på amerikansk fjernsyn. Det var maleriet som skulle stå i van Vliets hovedfokus fra 1982, og det fremstår som ganske typisk at han kom til å oppnå mye større anerkjennelse i “seriøse” kretser innen denne sjangeren enn han noensinne klarte innen musikk. Van Vliets tilnærming til maleriet minner allikevel på mange måter på hans musikk - de har et veldig sterkt, ekspressivt innhold, og fremstår, på tross av et meget sofistikert farge- og formspråk, med en nesten primitiv råskap og kraft. Van Vliet hadde stor suksess som billedkunstner og har hatt en rekke separatutstillinger ved kjente gallerier verden over (blant annet i Stockholm og Odense). I motsetning til musikken, sikret også kunsten ham hans økonomiske fremtid, noe som nok har kommet godt med nå som sykdommen har tvunget ham til også å legge denne karrieren på hyllen.

Captain Beefheart forblir blant den moderne musikkens største outsidere, men paradoksalt er han også blant dens mest innflytelsesrike figurer. Denne påvirkningen gir seg sjelden utslag i ren imitasjon (noe som forøvrig ville være teknisk svært vanskelig, gitt musikkens kompleksitet), men mer i at folk henter inspirasjon fra den underliggende fandenivoldske grunnholdningen som til syvende og sist var hans største fellestrekk med sin barndomsvenn Frank Zappa. I den forstand kan begges påvirkning lett spores langt utenfor den musikalske horisonten de tok utgangspunkt, i alt fra punk via jazz til samtidsmusikk.