Caravan

Caravan er en av veteranene innen britisk progressiv rock. De ble dannet tidlig i 1968 ut fra The Wilde Flowers, et populært Canterbury-band som også hadde tre senere Soft Machine-medlemmer i rekkene. Richard Sinclair (bass/gitar), hans fetter David Sinclair (orgel), Pye Hastings (gitar/bass) og Richard Coughlan (trommer) ga ut et meget imponerende debutalbum senere samme året. Albumet var en frisk, dristig og tidsriktig utgivelse som traff et søkende publikum rett i hjertet. Caravan, utgitt på MGM/Verve er et av de sterkeste debutalbum gjort av noe progband, og har beholdt sin friskhet og vitalitet selv etter mer enn tretti år.

Noen stor salgssuksess ble dog ikke albumet, og da plateselskapet avviklet kort tid etter, tok det nesten to år før neste album var klart, denne gangen på Decca. If I Could Do It All Over Again I’d Do It All Over You viser et band som har forsaket litt av dynamikken og alvoret og har isteden konsentrert seg om melodiene. «And I Wish I Were Stoned» fylte mesteparten av side 1, og «kjenningsmelodien» deres, For Richard, tok opp en stor del av plassen på side 2. Albumet er råsterkt på gode komposisjoner, som forresten nesten alltid har vært Caravans forse.

Caravan var i ferd med å bygge opp et navn, og med oppfølgeren In The Land Of Grey And Pink fikk de også en viss kommersiell suksess. Et nytt knippe knallsterke låter, ikke minst tittelkuttet og den nesten 23 minutter lange «Nine Feet Underground» gjør dette albumet til gruppas (og hele den britiske progressive rockens for den saks skyld) aller beste plate. De lykkes med å forene humoristisk engelsk lettsindighet og relativt kompleks seriøs progressiv rock på en enstående måte. Lykken smilte til bandet og framtida så lys ut. Akkurat da fant David Sinclair ut at han ville gå ut av bandet og prøve lykken sammen med Robert Wyatt i hans nye prosjekt Matching Mole. Som erstatning ble hentet inn keyboardist Steve Miller (ex Delivery), og denne nye besetningen ga ut albumet Waterloo Lily i 1972. Miller var en helt annen type keyboardist enn Sinclair, noe som faktisk preger albumet i veldig stor grad. Her er mer jazz, lite orgel, men derimot masse elektriske pianoer.

Året etter var både Miller og Richard Sinclair ute av gruppa. David Sinclair var tilbake på plass bak tangentene. Som ny bassist hadde de hentet inn John G Perry, en kjent og dyktig session-musiker, og som ekstra medlem hadde de fått inn Geoffrey Richardson på bratsj. Med Rupert Hine som produsent spilte de inn For Girls Who Grow Plump In The Night, et album som viste et revitalisert Caravan. Riktignok hadde en del av den veldig tydelige engelske humoren og mye av bandets særpreg forsvunnet med Richard Sinclair, samtidig som produsent Rupert Hine ga bandet et anstrøk av «polish» som de aldri før hadde hatt. Men bandet hadde komponert et knippe låter som var milevis sterkere enn Waterloo Lily.

Den samme besetningen gjorde også Caravan And The New Symphonia, et ganske mislykket forsøk på å kombinere bandet med symfoniorkester, mens bassist Perry var erstattet av Mike Wedgewood (ex Curved Air) for 1975-utgivelsen Cunning Stunts. Det er et nokså ujevnt album med en del ganske banale poplåter (skrevet vekselvis av Hastings og Wedgewood), men albumet reddes av David Sinclairs «The Dabsong Conshirtoe» som fyller nesten hele side 2. Et langt, hovedsakelig instrumentalt verk i seks deler som bringer tankene tilbake til «Nine Feet Underground» og som viser at organisten på denne tiden var bandets viktigste og mest kreative medlem.

Det var derfor desto mer tragisk at han påny var ute av gruppa og blitt erstattet av den sikkert flinke, men fullstendig pregløse Jan Schelhaas, da de ga ut Blind Dog At St.Dunstans i 1976. Pye Hastings har nå tatt fullstendig kontroll over gruppa, og albumet er kjedelig, anonymt og langdrygt og uten høydepunkter.

Gruppa gikk da også mer eller mindre på musikalsk lavgir etter denne plata, de ga ut det relativt mislykkede Better By Far i 1977 med enda en ny besetning, og The Album 1980, igjen med nye folk rundt kjernen av Hastings og Coughlan.

Det kunne se ut som det gikk mot slutten for dette ur-britiske bandet, men i 1982 var de igjen i platehyllene, og denne gangen med originalbesetningen. Richard Sinclairs godmodige stemme var igjen å høre, og David Sinclairs keyboards og sterke komposisjoner satte sitt preg på Back To Front. Sjarmen og spillegleden var tilbake, det var som å høre bandet i sine glansdager. Med fine låter som «Back To Herne Bay Front», «Videos Of Hollywood» og «Proper Job/ Back To Front» var det påny et revitalisert Caravan vi hørte.

Etter 1982 har Caravan stort sett utgitt samlinger, live-album eller nyinnspillinger av gamle «hits», hele tiden med Pye Hastings og diverse tilfeldig forbipasserende musikere. Både The Battle Of Hastings (1995) og Travelling Man (1998) er slike album.