Lindsay Cooper

Lindsay Cooper ble født i Hornsey, rett nord for London, den 3. mars 1951. Hun vokste opp i en musikalsk familie, og i elleveårsalderen begynte hun å ta pianotimer. Etter å ha spilt piano i et par års tid, fattet hun etter hvert interesse for fagotten, og det var dette som skulle bli hennes hovedinstrument i årene som kom. I et par års tid på slutten av sekstitallet var hun medlem av National Youth Orchestra of Great Britain, før hun kom inn på the Royal Academy of Music i London, og deretter flyttet til USA for å studere mer.

Det var i løpet av denne perioden at hun kom i kontakt med diverse kunst- og musikkmiljøer som befant seg på siden av den klassiske verden hun kjente, og i 1971 ble hun med i progrockbandet Comus. I løpet av det året hun var medlem av Comus, begynte hun også å spille obo og fløyte.

I 1973 førte et samarbeid med det eksperimentelle teateret The Ritual Theatre til at hun kom i kontakt med medlemmene Henry Cow. Innad i Cow var det stridigheter om den musikalske veien videre, og når blåseren Geoff Leigh forlot bandet, steppet Cooper inn som hans erstatning. Coopers bidrag på Henry Cows andrealbum Unrest er ikke ubetydelig, og dro helt klart musikken til bandet i en mer kammerrockaktig retning. Hennes fagott er tydelig og klar i lydbildet, og de melodiske frasene og eksperimentelle støtene går hånd i hånd. Men Cooper fant seg ikke til rette i Henry Cow, særlig fordi hun måtte spille mange av saksofonlinjene til Leigh på fagott, noe hun i intervjuer senere har sagt at hun mente var bortimot misbruk av henne som musikalsk ressurs. Derfor sluttet hun i bandet i august 1974. Men hun kom og gikk likevel som medlem i bandet, og de kommende par, tre årene skulle bli svært så hektiske. Hun dukket opp som sessionmusiker for en rekke artister, og blant de albumene hun medvirket på, kan nevnes Hatfield and the North’s The Rotters’ Club, Steve Hillages Fish Rising og Eggs Civil Surface. En del teaterjobbing ble det også, og hun gjorde sin debut som jazzmusiker sammen med gamle ringrever som Derek Baily og Lol Coxhill.

I 1977 bestemte hun seg så for å bli med i Henry Cow igjen samtidig som hun startet Feminist Improvising Group med Georgie Born (som hadde erstattet John Greaves som bassist i Henry Cow), Maggie Nichols, Sally Potter og Irene Schweitzer.

Western Culture, Henry Cows siste album, utgitt i 1978, er en hel side viet Coopers komposisjoner. Hun har et sikkert øre for gode melodier, spennende fraseringer og kreativ harmonikk, og musikken har et overraskende ofte tilgjengelig preg til tross for tette blokker og strukturer med kompleks rytmikk og harmonikk. Henry Cow gikk i oppløsning fordi bandet ikke kunne enes om en musikalsk vei videre. Fred Frith og Chris Cutler ville jobbe med kortere sanger, mens Cooper og Tim Hodgkinson, bandets keyboardist ville jobbe med lengre, mer komplekse verk, og alle innså at et av syttitallets mest eksperimentelle og spennende rockeband gikk mot slutten.

Etter at Henry Cow gikk i oppløsning, utfoldet Cooper seg på en rekke forskjellige musikalske arenaer. En liten periode var hun med i National Health, fra 1977 til 82 jobbet hun mer med Feminist Improvising Group, hun spilte med Mike Westbrook, jobbet med Pere Ubu-vokalisten David Thomas og hans band The Pedestrians samt jobbet mye med teater, film, tv og dans.

I 1983 slo hun seg sammen med en gammel Henry Cow-kollega, trommeslager Chris Cutler, i det som skulle bli bandet News From Babel. Sammen med harpist Zeena Parkins, vokalist Dagmar Krause og etter hvert vokalistene Robert Wyatt og Phil Minton, ga hun ut to fantastiske album Work Resumed on the Tower i 1984 og Letters Home i 1986. Musikken hadde helt klart fellestrekk med det mer melodiske Cooper hadde skrevet for Henry Cow, men noe av enkelheten til Art Bears var også tilstede, og resultatet var musikk som er blant det beste innen sitt felt. Selv om det ikke høres spesielt likt ut, har musikken mye av det samme preget som det beste av musikken til Lars Hollmer (les: Von Zamla, Looping Home Orchestera og Familjesprickor Zamla Mammaz Manna), med sin geniale blanding av det enkle og komplekse, det harmoniske og disharmoniske, det alvorstunge og det humoristiske hånd i hånd fremført av uhyre dyktige musikere

I 1987-88 komponerte og turnerte hun med prosjektet Oh, Moscow, en sangsyklus som favner vidt, fra det enkle og nære til det komplekse og innadvendte. Med i dette bandet hadde hun bl.a. Hugh Hopper (ex- Soft Machine), Marilyn Mazur (kjent fra bandet til Jan Garbarek) og Charles Hayward (ex- This Heat). Utover 90-tallet jobbet hun først og fremst med moderne dans og orkestermusikk, hvorav stykkene «Schroedinger’s Cat» fra 1991 og «Songs For Bassoon and Orchestra» fra 1992 som de beste eksemplene på en komponist som viser at hun har mange og interessante musikalske ben å stå på.

Dessverre fikk Cooper i denne perioden en stadig dårligere helse, og det ble etter hvert konstatert at hun hadde den fryktede sykdommen multippel sklerose. Denne diagnosen gjorde at hun først og fremst fokuserte på å jobbe som komponist siden hun på grunn av sykdommen ikke kan spille noe instrument lenger.