Emerson, Lake & Palmer

Progrocken ble ofte anklaget for å være pompøs og stort anlagt, og er det et band som passer inn i denne kategorien, er det ELP. Eller hva skal man si om et band som frakter med seg et 60 manns orkester og 20 manns kor ut på veien, får laget et trommesett i rustfritt stål som veide 1,5 tonn og ødela mer enn én scene, lager opprockede versjoner av neste alle kjente klassiske komponister, brukte dyre persiske tepper til å stå på på scenen og som krevde å få silkeputer av en spesiell hardhet på hotellrommet?

Bandet ble dannet i 1969 av Keith Emerson (keyboards) som hadde spilt i The Nice, Greg Lake (bass, gitar og vokal) som hadde gjort det stort i King Crimson og Carl Palmer (trommer og perkusjon) som hadde høstet anerkjennelse i ung alder sammen med The Crazy World of Arthur Brown. Sammen satte de seg fore å gjøre alt større, mer kompleks og pompøst enn alle sine samtidige.

En spesialitet for ELP ble å lage variasjoner over kjente klassiske stykker og gjøre dem til sine egne. Dette gjør de flere ganger på debuten fra 1970 og sammen med de originale og spennende egenkomposisjonene viste ELP seg som en vital skaperkraft innenfor det progressive rockemiljøet. Det storslagne og komplekse ble rendyrket og ga ELP et sound som skilte dem stort ut fra sine samtidige progband. Det at Emerson valgte å ikke bruke Mellotron til å fete opp musikken men heller bruke Hammondorgelet og diverse synthesizere til å lage sine store og komplekse lydbilder, skilte den også ut fra mengden.

I 1971 kom oppfølgeren Tarkus som befestet bandets rolle som dyktige musikere med et spennende og stor sound. Første halvdel av skiva er en lang suite på over 20 minutter som viser bandets evne til å komponere rockemusikk etter nesten klassiske former og modeller. Andre halvdel er mer variert med symforock, pop, ballader og parodi om hverandre.

Samme år slapp de Pictures at an Exhibition, en skive med adapsjoner av det kjente verket til Mussorgskij. Her taes alt ut til det fulle og bandet sikret seg ryktet som progens svar på Richard Wagner; det var ingen som snakket så høyt musikalsk og gjorde ting i en så stor skala som ELP. Men hardkjøret med stadige plateinnspillinger og turnéer slet på bandet, og Trilogy fra 1972 viste et ELP til tider faretruende nær kreativ tomgang.

Men i 1973 kom bandet vanvittig sterkt tilbake med Brain Salad Surgery som innenfor et H.R Geiger cover (mannen bak Alien-monsteret) rommet den mest fullendte og komplekse musikken bandet noensinne hadde levert. Her fremføres det den nesten obligatoriske klassiske adapsjonen i form av et spennende stykke av samtidskomponisten Ginestera, ballader, morolåter og erkesymofinske låter. Men høydepunktet er det over 30 minutter lange verket «Karn Evil 9» som rommer alt det bandet sto for. Ikke alt er like interessant her, men «Karn Evil 9» på sitt beste er noe av det mest velskrevne og velarrangerte undertegnede kan tenke seg.

Etter en utmattende verdensturné, tok bandet nå en pause som skulle vare i nesten fire år. Når de så kom tilbake med skivene Works 1 og 2, viste det et band som var gått tom for gode idéer og kun levde på gamle triumfer. Selv om skivene solgte ganske godt viste det et band som gikk mot slutten. Etter en katastrofal turné som brakte dem stor økonomiske tap, gikk et desillusjonert band inn i studio og spilte inn softpopkatastrofen Love Beach i 1978.

Etter dette gikk bandet i oppløsning. Men utrolig nok kom de sammen igjen i 1992 for å gi ut ny musikk og turnere igjen. Men musikalsk viste det ingen tegn på utvikling men heller et band som prøvde å tjene inn på gamle bedrifter. Helt opp til ganske nylig turnerte ELP flittig i USA, men for en kort stund siden gikk bandet igjen i oppløsning. Hva som skjer nå er usikkert, men det skulle ikke forundre meg at de klarer å bilegge all strid og komme sammen igjen om noen få år...