The Enid

Etter at Robert John Godfrey avsluttet samarbeidet med Barclay James Harvest i 1971, gjorde han en soloskive, Fall Of Hyperion (presentert i Tarkus nr. 11). Denne plata var bare et mellomspill, hele tiden gikk han med planer om et musikalsk prosjekt som skulle være et annerledes rockeband - The Enid. Ideen var å gjenskape symfoniorkesterets storslagne lydbilde ved hjelp av elektroniske og elektriske instrumenter.

Robert John Godfrey ER the Enid. Med-musikanter har kommet og gått, stilmessig har bandet endret seg fra et symfonisk rockeband til noe nær techno, men Godfrey presiserer at den musikalske grunnideen hele tiden er den samme. Godfrey har nok ikke vært den letteste å samarbeide med, noe som vises gjennom enkelte musikeres meget korte gjestespill med The Enid. Lengst holdt gitarist Stephen Stewart ut, musikalsk (og visuelt) en stor kontrast til Godfrey, en anemisk, langhåret ung mann med forkjærlighet for Jimi Hendrix. Disse to sammen skapte The Enids særegne sound.

I 1975 kom det første albumet, In The Region Of The Summer Stars, grandiost og storslått, og ganske fjernt fra den gjengse progressive rocken på den tiden. Mens mange andre progband inkorporerte symfoniske elementer i musikken, var The Enid et rendyrket symfonisk band, et slags Rachmaninoffsk rockeband. Året etter fulgte de opp med Aerie Faerie Nonsense, en musikalsk eventyrfortelling som også inneholder bandets kanskje mest kjente enkeltlåt, Fand. Fand gjennomgikk store forandringer gjennom årene og har blitt gitt ut på plate mange ganger, en utvidet versjon kom i 1985, og du kan finne låta både som demo og i diverse live-innspillinger.

De to første platene ble gitt ut på små labeler med små ressurser, og da Godfrey fikk kontrakt med et relativt stort plateselskap (Pye), så lykken ut til å smile til The Enid. Den første utgivelsen på Pye, Touch Me, viste bandet fra sin mest bombastiske side, storslagne orkestrale arrangementer, mer klassisk musikk enn rock. Neste plate, Six Pieces, videreførte denne stilen, nå var bandet på sitt mest sofistikerte, og de begynte for alvor å bli lagt merke til. De gjorde også et flott live-album, Live At Hammersmith som ble gitt ut på to separate LPer, vol. 1 og 2. Men da alt så som lysest ut, gikk Pye konkurs, og Godfrey befant seg uten platekontrakt og uten rettighetene til det innspilte materialet.
Etterhvert opprettet de sitt eget plateselskap, de startet med å spille inn de to tidligste platene på ny, la til en del nykomponert bonus-materiale, og ga det ut på CD. Re-utgivelsen av Aerie Faerie Nonsense inneholder blant annet en meget utvidet, nyinnspilt versjon av «Fand». Den første helt nykomponerte plata var Something Wicked This Way Comes (1983), som var den første Enid-utgivelsen med vokal, og hvor de symfoniske elementene var noe nedtonet, og hvor bandet var så nær et “vanlig” rockeband som de noensinne kom. På denne tiden bodde bandet på Claret Hall Farm, en bondegård hvor de hadde studio og drev kafé, og her arrangerte de årlige utekonserter for sin meget aktive fanklubb, kalt The Stand. Konserten i 1984 ble filmet og finnes på VHS. Something Wicked... vakte ny interesse for bandet, som nå hadde en av sine mest aktive perioder. The Spell fulgte året etter, og deretter Salome (1986) og The Seed And The Sower (1988). På dette albumet finner man den låta som bandets fans ved en avstemning kåret til deres beste, nemlig «Chaldean Crossing», en lang, dvelende låt bygget over et enkelt, repeterende riff – resultatet er en fascinerende, hypnotiserende komposisjon som utvikler seg fra en helt forsiktig melodi for noe xylofonlignende til en full symfonisk setting.

Men The Enid har alltid vært et band i forandring, og i 1988 syntes Godfrey at nok var nok, og annonserte bandets avskjedskonsert. Denne ble to år etter utgitt på CD under navnet Final Noise, her får vi presentert høydepunkter fra mange av bandets plater, og de mange gjestemusikerne gjør at de klarer å gjenskape alle de kompliserte arrangementene på en imponerende måte. I denne perioden kom også dobbelt-CDen Anarchy On 45, en samling av bandets mange singler, en merksnodig blanding av stilarter fra det barnslige («Heigh-Ho»), via det uberegnelige («Itchycoo Park») til det pompøse («Land Of Hope And Glory»).

Noen få år senere dukker Godfrey opp igjen, denne gangen med bare unge, ukjente medmusikanter, og presenterer en helt ny Enid-sound, rytmisk, techno-aktig (og sikkert skuffende for bandets gamle, trofaste fans). Denne besetningen ga ut platene Tripping The Light Fantastic (1994) og Sundialer (1995) før de igjen gikk i hi. Godfrey har tidvis slitt med store personlige problemer, noe som forklarer de lange periodene med inaktivitet, men i 1998 var han igjen tilbake med albumet White Goddess, en retur til det opprinnelige, symfoniske lydbildet. White Goddess er bandets til nå siste utgivelse (hvis vi ser bort fra en del mer eller mindre vellykkede samlinger og nyinnspillinger), men visstnok rører det på seg i Enid-land igjen, iallefall har Godfrey nylig annonsert et “comeback”, så får vi se....