Focus

Nederland er et land som sjeldent har gjort seg bemerket i progrock - sammenhenger, men i bandet Focus, fikk de faktisk et band som maktet å sette visse musikalske spor etter seg.

Den Amsterdam-baserte musikkstudenten Thijs Van Leer (keyboards/fløyte/vokal) hadde allerede i 1969 jobbet i mange år som proffmusiker for diverse nederlandske stjerner av større eller mindre berømmelse. Sammen med Hans Cleuver (trommer), Martin Dresden (bassgitar) og Jan Akkerman (gitar) startet han i slutten av samme år, Focus. Deres første oppdrag var å være husband for en nederlandsk oppsetning av hippiemusikalen Hair, men de klarte i 1970 å skaffe seg en platekontrakt med Sire Records. Debutalbumet In And Out Of Focus, var et stilsikkert album som elegant vekslet mellom Akkermans syngende gitarlinjer, Van Leers fløyte og orgel i låter som slektet like mye på moderne jazzrock som progressiv rock. De var i all hovedsak instrumentale og hadde jazzens element av improvisasjon i seg, samtidig som de klarte å fremstå som et progband uten de aller mest pompøse faktene og lyriske pretensjonene. Singelen «House Of The King» oppnådde også en viss suksess utover i Europa. I 1971 ble rytmeseksjonen erstattet med Pierre Van Der Linden på trommer og Cyril Havermans på bassgitar, og bandet spilte inn den mer ambisiøse Moving Waves. Dette albumet er i manges øyne, bandets definitive øyeblikk. Det inneholder to av bandets mest kjente låter i form av den over 22 minutter lange, multiseksjonelle suite «Eruption» og hitsingelen «Hocus Pocus», som gjør seg bemerket med Van Leers imponerende jodling!

Til tross for at bandet var i all hovedsak instrumentalt og kom fra den marginale musikknasjonen Nederland, klarte Akkermans og Van Leers blanding av klassisk påvirkning, innovativ rock, jazzimprovisasjon og nynnbare melodier, å skape en karriere som virkelig tok av. Med den nye bassisten Bert Ruiter ombord, startet en periode med enormt mye internasjonal turnering, og de fikk snart rykte på seg for å være et formidabelt liveband. I tidlig 1973 fikk de en stor hit med det vellykkede dobbeltalbumet Focus III og singelen «Sylvia», en vakker og medrivende rockelåt. Samtidig ble de to første skivene gjenutgitt, og begge fikk høye listeplasseringer i både USA og Storbritannia.

Men den hektiske turneringen hadde en skyggeside, nemlig dårlig tid til andre oppgaver, og bandet gikk etterhvert tom for inspirasjon. Da de ikke klarte å komme opp med et nytt studioalbum, måtte livealbumet Focus At The Rainbow presses ut på markedet i 1973 for å holde navnet varmt. Men bandet klarte ikke å opprettholde kvaliteten på utgivelsene sine, og 1974 utgivelsen Hamburger Concerto var skuffende og langdryg affære som bare gjentok gamle formler.

På det neste albumet, Mother Focus fra 1975, prøvde de å bevege seg mot et lettere, mer jazzpåvirket sound, noe som på ingen som helst maktet å skjule at bandet ikke maktet å komme opp med mer materiale av den tidligere kvaliteten. Akkerman var nå lei og desillusjonert, og sluttet nå i bandet for å ivareta en solokarriere. Men Van Leer ville ikke gi seg, og han engasjerte jazz-rock gitaristen Philip Catherine og trommeslageren Steve Smith (etter hvert kjent fra Journey), men denne besetningen skulle bare gi ut et album, det mildt sagt bisarre Focus Con Proby fra 1978, der de samarbeidet med vokalisten PJ Proby, mest av alt kjent for å ha opptrådt med revnede bukser på nederlandsk TV. Dette markerte slutten på bandet, og det skjedde ikke noe med bandet før Focus III-besetningen ble gjenforent for en enkeltstående opptreden på nederlandsk TV I 1990. På slutten av nittitallet startet Van Leer opp Focus igjen, men denne gangen bare med nye, unge musikere og et sound som ligger skremmende tett opptil anonym fusion.