Genesis

Som et ankepunkt mot progrocken, ble det av dens motstandere påstått at progrockerne bare var en gjeng med kostskoleutdannede gutter som ikke skjønte hva ekte rock´n´roll var. Faktum er vel det at de fleste progrockerne var vanlige middelklasse eller arbeiderklassefolk, men ett band besto faktisk i begynnelsen kun av kostskolegutter, og det var Genesis.

Genesis oppsto på slutten av 1967 som en sammenslåing av to skoleband på kostskolen Charterhouse, og var i begynnelsen bare et hvilket som helst popband. De ble plukket opp av popmogulen Jonhatan King som ga dem navnet Genesis og fikk ordnet med platekontrakt med Decca. Deretter ble de så kastet inn i studio for å spille inn sin første skive. Dette ble en overambisiøs greie om Jordens historie, og bar den pretensiøse tittelen From Genesis to Revelation. Skiva var med få unntak ganske pregløs pop og solgte mildt sagt elendig.

De unge medlemmene var i ferd med å gi opp, men så fikk de høre King Crimsons In The Court of the Crimson King. Dette åpnet øynene deres for en helt ny musikalsk syntese, og de satte seg ned i ei hytte på den engelske landsbygda for å skrive musikk til sitt neste album, som bar tittelen Trespass og kom ut i 1970. Her hører man et annet og mye mer modent band. Sentralt i lydbildet sto nå tolvstrengsgitarene, Hammondorgel og Mellotron, foruten vokalisten Peter Gabriels stemme. Komposisjonene er mer gjennomtenkte og originale og de vekker ofte en stemning som kan minne om en slags symfonisk utgave av folkrocken til Crosby, Stills and Nash.

Etter en del fram og tilbake med bytte av besetningsmedlemmer, ble bandet for en lengere periode nå sentrert rundt Steve Hackett på gitar, Tony Banks på keyboards, Mike Rutherford på bass, Phil Collins på trommer og Peter Gabriel på vokal. De spilte i 1971 inn den første formfullendte Genesisskiva i form av albumet Nursery Cryme. Her tas det symfoniske helt ut, og låtene har også blitt mer komplekse og varierte enn på forgjengeren. Det som bandet særlig viser her er det totale grepet de har om dynamikk og variasjon samt at låtene er gruppekomposisjoner uten særlig med lange soloer. Tekstene er også et kapittel for seg, med mengder av sprø humor og fiffige ordspill kombinert med elementer av mytologi og historiske referanser.

Foxtrot fra 1972 fullendes denne formelen, og den 24 minutter lange låta «Supper’s Ready» fra denne skiva regnes av mange som bandets høydepunkt. Alle de andre låtene på denne skiva er også verdt en lytt.

Med Foxtrot hadde bandet vist seg som låtsnekkere av klasse, og på oppfølgeren Selling England by the Pound (et slagord for Labourpartiet i England under valget i 1972) fra 1973, bringer bandet fram det beste i seg. Produksjonen er bedre, låtene mer enhetlige og iderikdommen enda større. Spesielt låtene «Dancing With the Moonlit Knight,» «The Cinema Show» og «Firth of Fifth» (i mange fans ører, den definitive Genesislåta) er stor klassikere og var med på repertoaret i mange år. Alle sammen var faktisk en del av et medley bandet spilte under siste konsert i Norge i april i fjor.

Nå begynte bandet å få en viss suksess, men under innspillingen av The Lamb Lies Down on Broadway, bestemmer Peter Gabriel seg for å forlate bandet. Svanesangen for denne besetningen blir The Lamb, en ganske mangslungen og variert affære med et konsept som er rimelig vanskelig å få grepet på. Skiva preges både av klassikere og bommerter om hverandre. Soundet er litt mindre preget av de to foregående skivenes symfoniske utblåsninger og inkluderer mer popptete stoff, men også noen lydmessige utskeielser signert Brian Eno. Dette er er ei skive du definitivt vil bruke litt tid på å komme inn i.

Etter at Gabriel forlot bandet, ble det etter litt frem og tilbake klart at Phil Collins overtok rollen som vokalist, og hans stemme var overraskende lik Peter Gabriels. Den første skiva uten Gabriel fikk tittelen A trick of the Tail og kom ut i 1976. Her har bandet fått til en «killer» av ei skive. Produksjonen er utrolig bra, låtmaterialet variert og det spillemessige på topp. Her finner man referanser til det tidlige symfoniske soundet kombinert med litt mer fusioninspirert og popinfluert materiale. Skiva er den dag i dag et album som står seg bra, noe ikke all musikk fra denne tiden kan sies å gjøre.

Året etter kom Wind and Wuthering som skulle bli den siste skiva der Genesis presenterte musikk som kan passe til merkelappen progrock. Dette albumet er en fin etterfølger til forgjengeren og har en bredde og variasjon pakket inn i en god produksjon og en melankolsk stemning som gjør dette til et album som er en verdig avslutning på et av de mest innflytelsesrike kapitlene i progrocken.

Etter innspillingen av dette albumet forlot Steve Hackett bandet, og Genesis bevegde seg fra nå av inn på den brede vei og ble til et av de mest suksessfulle bandene i rockens historie. Men ingen av disse skivene er særlig interessante for den gjengse progrocker, og blir derfor heller ikke omtalt her.