Gentle Giant

Gentle Giant sprang ut fra gruppa Simon Dupree And The Big Sound, som hørte hjemme i Portsmouth i Sør-England, inneholdt tre brødre Shulman, og hadde hatt en hit i 1967 med låta «Kites», før verden begynte å gå imot dem, og de fant det riktigst å nullstille for å starte en helt ny musikalsk karriere.

De fant en fattig musikkstudent som desillusjonert hadde returnert med sitt band fra Tyskland (Kerry Minnear), en trommeslager (Martin Smith) og tilslutt en gitarist (Gary Green fikk jobben fordi han var den eneste som tok seg til til å stemme gitaren før audition), og oppsto under sitt nye navn Gentle Giant i 1970. Debutalbumet som kom på Vertigo-labelen samme år inneholdt en blanding av blues, klassiske toner, psykedelia, rock og prog. Et forsåvidt interessant debutalbum, men ganske forvirrende og uferdig i formen.

Ett år senere var oppfølgeren klar, og bandet hadde brukt tiden godt. De hadde jobbet knallhardt med komposisjoner og arrangementer og hadde et genuint ønske om å skape musikk som skulle bringe dem selv og progressiv rock opp i en høyere dimensjon. Og etter manges mening lyktes de også med det. Acquiring The Taste viser gruppa på sitt mest hemningsløse, plata er full av musikalske eksperimenter og originale instrumenteringer. Her er slagverkseksjoner, strykekvartetter, “hocketing” (å la flere instrumenter dele en melodilinje), Mellotroner og Mooger, saxer og klarinetter, cembaloer og blokkfløyter, vibrafoner og xylofoner, og mye mer. Kerry Minnears musikalske utdannelse (slagverk og komposisjon) kom virkelig til sin rett, og selv den dag i dag framstår komposisjonene på denne plata som noe av det mest komplekse og sofistikerte som er skapt innen sjangeren progressiv rock.

Plata vakte berettiget oppsikt, men noen stor salgssuksess ble den ikke. Bandets tredje album kom året etter (dette var på den tiden da bandene trofast ga ut et album hvert år). Sammenlignet med forgjengeren var Three Friends adskillig enklere og mykere i kanten, litt skuende tilbake til debutalbumet, men mer elegant utført. Borte var de pretensiøse utskeielsene fra året før, instrumenteringen var skåret kraftig ned, ja, bandet høres nærmest minimalistisk ut i perioder. I tillegg hadde et par ganske enkle rockelåter fått plass, og det som kom nærmest de musikalske saltomortalene fra året før var avslutningen med «Mister Class And Quality» og tittelkuttet «Three Friends».

Før Three Friends hadde bandet hatt sin første personellendring, trommeslager Martin Smith hadde blitt erstattet med Malcolm Mortimore, og før neste album, Octopus i 1973, hadde Mortimore vært utsatt for en stygg motorsykkelulykke og hadde blitt erstattet av det som skulle bli den definitive GG-trommisen, John Weathers.

Octopus fører bandet nærmere den lekenheten de hadde på Acquiring The Taste. Plata inneholder to av de mest komplekse komposisjonene de noensinne laget, «Knots» (vokalgymnastikk basert på skriveriene til R D Laing) og «The Boys In The Band», en instrumental i rasende fart og med mange vanskelige toner. Herfra kommer også bandets mest populære låt (ifølge en avstemning blant bandets fans en gang), «The Advent Of Panurge», som viderefører historien om kjempene Gargantua og Pantagruel hentet fra den franske 1500-tallsforfatteren Francois Rabelais, og som ble introdusert i låta «Pantagruel’s Nativity» på albumet Acquiring The Taste. Det var eldstebror Phil som skrev disse tekstene med inspirasjon fra kultur og historie, når han forsvant fra bandet etter Octopus, ble tekstene adskillig mer dagligdagse og uinteressante. På Octopus kommer også bandets interesse for middelalder- og renessansemusikk tydeligere til syne, en inspirasjon de skulle forfølge og viderebearbeide gjennom nesten alle de påfølgende platene.

Gjennom Octopus styrket Gentle Giant sin posisjon som et av Englands beste progband, men til tross for fine kritikker uteble den kommersielle suksessen som hadde blitt likesinnede band som Yes, Genesis og ELP til del.

På denne tiden trakk Phil Shulman seg fra bandet. Han var neste ti år eldre enn sine brødre og de øvrige bandmedlemmene, han nærmet seg de førti og fant nok sin rolle i bandet noe vanskelig. Uten ham ble bandet på mange måter mindre kreativt, men i prosessen fant de en mer klart definert musikkstil, mindre sjarmerende og uberegnelig, men fremdeles med kompleksiteten, de fullendte komposisjonene og de gjennomførte arrangementene i behold. In A Glass House, som var det første albumet uten Phil, står da også som et av bandets musikalske høydepunkt.

Stikkordet for bandet er kontraster. Bandmedlemmene har meislet ut sine ulike roller tydelig, og kontrastene dem imellom fremheves på en førsteklasses måte. Gary Greens rå, bluesinfluerte gitar i kontrast til Ray Shulmans detaljerte og finslepne bass-spill. John Weathers’ harde 4/4 tromming i kontrast til Kerry Minnears komplekse og synkoperte keyboards. Derek Shulmans kraftfulle vokalframføringer mot Kerrys forsiktige madrigaler. Voldsomme trommepartier brått avbrutt av knapt hørbar glockenspiel. Blokkfløyter mot skjærende elgitarer, fioliner mot frådende Hammond.

Bandet var nå i ferd med å etablere seg i USA, men opplevde det forsmedelige at In A Glass House ikke fikk noen amerikansk utgivelse. Det gikk heller ikke stort bedre med oppfølgeren The Power And The Glory, da plateselskapet fikk økonomiske vanskeligheter, og platen var omtrent utilgjengelig i en periode. Musikalsk fortsatte bandet der de hadde sluppet med In A Glass House, men lydbildet var tyngre og noe av elegansen var erstattet med energi.

I 1975 kom plata som bragte bandet så nær et kommersielt gjennombrudd som de noen gang var. Free Hand både viderefører utviklingen de hadde hatt, samtidig som den henter opp elementer fra tidligere plater som Octopus. Denne kombinasjonen viste seg å være særdeles vellykket, og med “publikumstreffere” som «On Reflection», «Just The Same» og «Free Hand» hadde bandet en prima basis for konsertrepertoaret.

Gjennom årene hadde Gentle Giant utviklet seg til et live-band helt i toppsjiktet. Her viste de seg fra en litt annen side enn på plater, konsertene var preget av humor og selvironi (hvilket annet progband hadde våget å ha et skilt som blinket “pretentious” når de var på sitt mest høytidelige?). Lynkjappe instrumentbytter og ganske så annerledes versjoner av låtene preget konsertutgaven av Gentle Giant. Men noe live-album var de ikke interessert i å utgi.

Istedet tok de noen uker fri fra turnelivet og lagde Interview, en plate snekret mye over samme lest som Free Hand, men også en plate som altfor tydelig bærer preg av at den er laget under tidspress av et band som kreativt begynner å gå tom. Kompleksiteten fra de tidligere platene er tilstede i fullt monn, men musikaliteten, de gode melodiene, de interessante vendingene, de er langt på vei borte.

Selvom bandet fremdeles trakk fulle hus både i Nord-Amerika og Europa, hadde den kommersielle suksessen uteblitt. I tillegg var progressiv rock en døende musikkform. Noe måtte gjøres. Først lot de seg overtale til å utgi et live-album. Det fikk navnet Playing The Fool, var spilt inn under 1976-turneen i Europa, og knep Gentle Giant på høyden som konsertband. Deretter spilte de inn en ny LP hvor den ene siden var Gentle Giant som vi husket dem, mens de på den andre siden gjorde forsøk på å lage musikk i tidens ånd. Med titler som «Who Do You Think You Are?» og «Betcha Thought We Couldn’t Do It» begikk de begynnelsen til et av progrockens største kunstneriske selvmord.

Akten ble fullført da Giant For A Day kom i 1978. Det er vanskelig for selv den mest fanatiske tilhenger av bandet å finne noe som helst formildende i denne plata. Selvfølgelig ble de skjøvet ut i kulden av sine tidligere fans, og selvfølgelig fikk de ingen nye tilhengere gjennom denne musikalske prostitusjonen. Bandet klarte simpelthen ikke å spille så enkel musikk med noe snev av troverdighet. Det ble like hjelpeløst som om Sex Pistols skulle prøvd seg på «The Runaway».

Den siste spikeren i kista kom i 1980 med Civilian. De gjør fremdeles ikke forsøk på å lage kompleks musikk, men gjennom en bedre håndtering av de tunge, enkle rockelåtene, avslutter de karrieren på en måte med æren i behold. Civilian fikk tildels fine anmeldelser, og hvis man ikke tar den for mer enn det den er, kan man faktisk lære seg til å synes at det er en rett så brukbar rockeplate. Det siste glimtet av det som en gang var får man gjennom Kerry Minnears vakre «Shadows On The Street».