Gong

Å gi en kortfattet beskrivelse av karrieren til mange av de større, trendsettende progbandene, er ikke alltid like lett, men for det fransk/engelske bandet Gong blir det bortimot umulig. Men deres ydmyke skribent prøver herved...

"En australsk hippie og dens visjoner om en annen planet..."
Sommeren 1966 ankom den australske hippien Daevid Allen Canterbury og slo seg sammen med bandet som etter hvert skulle bli kjent som Soft Machine. Allen rakk ikke å spille inn mer enn en singel med bandet, og sluttet i bandet når han ikke fikk komme inn i England etter en turne i Frankrike. Han dro derfor til Paris, og startet opp en rekke musikalske kollektiver som etter hvert skulle gli over i det som skulle bli bandet Gong. Med sin partner og "space whisper poet" Gilli Smyth eksperimenterte han med en del av de samme prisnippene i forhold til komposisjon og innspilling som de amerikanske minimalistene Terry Reilly og Steve Reich drev på med, og dette store spacerock soundet skulle etter hvert bli et sentralt element i Allens senere musikk. Allens og Smyths tidlige utgivelser ble utgitt under eget navn, men er i realiteten Gong. Soft Machine influensene kommer tydelig frem, og elementene av surrealisme og hippiepsykedelia skulle bli viktig i Gong- soundet.

"Planeter, tekanner og elektrisk ost.."
I 1971 kom albumet  Camenbert Electrique. Allen og hans kumpaner hadde tatt i bruk en rekke "artistnavn" for sine egne navn og tekstene spant rundt livet på planeten Gong. Musikken kan best beskrives som en avansert space funk med snurrige tekster indusert av en ikke akkurat minimal dopbruk. Elementer av det surrealistisk Canterbury-soundet er også tilstede, men der Caravan sang om livets større og mindre merkverdigheter, hadde Gong en annen agenda.

Det engelske plateselskapet Virgin øynet et stort potensial hos denne merkverdige hippiegjengen, og de ble etter hvert signet til selskapet. På oppfordring fra Virgin flyttet Allen tilbake til Storbritannia. God tilgang til studio, riklige mengder forbuden "frukt", dyktige musikere og noen som best kan karakteriseres som generell galskap, resulterte i tre uhyre sterke album i løpet av en periode på under to år.  I løpet av 1973 kom Angels Egg og Flying Teapot og i 1974 kom You. Triologien forteller historien om liv og leven på planeten Gong, og musikken kan i aller høyeste grad karakteriseres som "speisa"... Musikken har helt klart elementer av psykedelia og prog, men trekker også inn musikalske elementer som etter hvert ble kjent som ambient og elektronika. Omfattende bruk av delay og ekko på alle instrumentene ga også bandet et enormt sound som sto godt til den mildt sagt surrealistiske historien om livet på planeten Gong langt der ute i universet. Gitarist Steve Hillage, keyboardist Tim Blake og fløytist Didier Malherbe var de som sto for de essensielle elementene av det mektige spacerock soundet, men trommeslager Pierre Moerlen, en klassisk skolert musiker og er en av progens virkelig store og originale trommiser, og bassist Mike Howletts raffinerte rytmiske fundament var også en viktig ingrediens i bandets høyst originale sound. Sceneshowene var for rene teateroppsetninger å regne, og laser og tørris var elementer som opptrådte i fullt monn. Allen skal forøvrig ha beskrevet bandets liveopptredner som "en mer feminin versjon av Hawkwind".

"Intet tre vokser inn i himmelen..."
Gong reiste Europa rundt og fikk et stort publikum. Men ting begynte å gå skeis...

Plateselskapet visste ikke helt hvor de skulle putte Gong, og forsøket på å gjøre dem til "europas Captain Beefheart", falt ikke i god jord hos bandet.  Samtidig var det omfattende konflikter innad i bandet, og i 1975 bestemte Allen og Smythe seg for å forlate bandet de hadde startet. Men de andre valgte å fortsette, og resultatet ble Shamal, et album som tidvis ikke står langt tilbake for den klassiske triologien, selv om det totalt sett oppleves som svakere. Men publikum var ikke overbevist, og når trommeslager Moerlen overtok kontrollen, gled bandet over i jazzrockretning, langt vekk fra episk spacerock. Det var ikke dårlig, men det var ikke Gong, og bandet gled inn i obskuritetens rekker.

Historien etter dette, blir kaotisk og uoversiktlig, og selv om Gong fortsatt holder koken og slipper en plate i ny og ne, er det likevel den klassiske triologien fra midten av syttitallet som fremstår som de essensielle skivene for de som har lyst til å sjekk ut bandet.