Gryphon

«Det 13. århundrets Slade» var en av mange betegnelser på Gryphon da de lanserte sitt første album i 1973. Albumet deres var da også en ganske forvirrende blanding av middelalder-ballader, engelsk folkemusikk, Beatlesinspirert pop og sofistikert akustisk ensemblespill.

Richard Harvey og Brian Gulland hadde begge eksamen fra The Royal College of Music og hadde egentlig staket ut en karriere i symfoniorkestre. Harvey var en virtuos på blokkfløyte og andre gamle blåseinstrumenter, mens Gulland trakterte fagott. Sammen med gitarist Graeme Taylor, bassist og slagverker/vokalist David Oberle produserte de debutalbumet som vakte en viss interesse i prog-miljøer, ikke fordi musikken lignet så mye på progressiv rock, men fordi det progressive publikumet var det publikumet som var mest åpne for alternative musikkformer.

Gryphon spilte autentisk 1500-talls musikk omtrent slik den ble spilt på sin tid, komplett med krumhorn, blokkfløyter, lutt og gamle slagverkinstrumenter. I tillegg introduserte de enkelte egne komposisjoner, og spesielt den nesten seks minutter lange «Juniper Suite» viste et band som evnet å kombinere gamle toneganger med et mer moderne tilsnitt.

Det var da også denne delen av bandets musikk som ble videreført på album nr. 2, Midnight Mushrumps. De hadde nå fått med en bassist, Philip Nestor, samt at David Oberle hadde skaffet seg et vanlig trommesett i tillegg til sine mange middelalder-slagverk. Platas ene side inneholder fremdeles både engelske folkesanger («The Ploughboy’s Dream») og middelaldermusikk («Ethelion»), mens den andre side inneholder tittelkuttet, som er et langt, originalskrevet verk, faktisk et bestillingsverk for The National Theatres oppsetning av The Tempest. En gjennomført, spennende og stilsikker komposisjon hvor elbass og elektriske keyboards blandes med pipeorgel, akustiske gitarer, krumhorn, fagotter og blokkfløyter. Denne låta hadde store fellestrekk med Gentle Giants renessanse-inspirerte komposisjoner, og bandet dro på turne med Yes.

I 1974 kom albumet som av de fleste regnes for Gryphons mesterverk, Red Queen To Gryphon Three. Plata består av fire lange instrumentale låter, hver på rundt 10 minutter, og her har de klart på en perfekt måte å kombinere sine middelalder-røtter med avansert og kompleks progressiv rock. Harveys keyboards og Nestors harde, Chris Squire-lignende bass-lyd gir visse assosiasjoner til Yes, mens fagott, blokkfløyter og krumhorn sørger for at middelaldermusikken er til stede i stort monn. Resultatet er en meget original musikalsk blanding med stadige skiftninger og store kontraster. Komposisjons- og arrangementsmessig er plata det ypperste bandet noensinne presterte, i det hele tatt er Red Queen To Gryphon Three en fullendt plate som vanskelig kan forbedres på noe område. Høydepunktet må sies å være «Lament», som fra sin klagende åpning med fagott og blokkfløyte bygger seg sakte opp gjennom ulike musikalske temaer og stemninger og returnerer til åpningstemaet i et veritabelt fyrverkeri av keyboards og slagverk.

På bandets neste plate hadde de gitt slipp på mye av sitt særpreg. Harvey brukte mesteparten av tiden sin bak et stadig voksende arsenal av keyboards, åpningskuttet var langt på vei et straight rockenummer, de inkluderte en Beatles-cover («Mother Nature’s Son»), flørtet med minimalisme («Raindance»), prøvde seg på humor «(Le Cambrioleur Est Dans Le Mouchoir», som betyr noe så idiotisk som “Innbruddstyven er i lommetørklet”) og pop («Fontinental Version» og «Don’t Say Go»), og det som i størst grad bar spor av genialiteten fra det forrige albumet var den 16 minutter lange «Ein Klein Heldenleben».

Ikke lenge etter sluttet gitarist Graeme Taylor for å begynne i The Albion Band, et kjent engelsk folkrock-band. Han uttalte noe i retning av at endelig kunne han spille ordentlig musikk, det Gryphon holdt på med var komplekst tøv.

Og kanskje hadde han rett. To år etter Raindance kom bandets siste album Treason. På fem år hadde Gryphon endret seg fra et sjarmerende akustisk middelalder-ensemble til et overdimensjonert rockeband, komplett med to trommeslagere og et keyboardsett som Rick Wakeman kunne misunt dem. Treason er ikke noe dårlig album, og selv om Gryphon i likhet med Gentle Giant nådde sitt høydepunkt midtveis i karrieren, falt de ikke like dypt mot slutten. Riktignok består mesteparten av albumet av relativt intetsigende liksomprogressive låter med litt fagott og blokkfløyte for syns skyld, men de kommer ut av det med æren i behold gjennom den ti minutter lange «Spring Song», som med sin enorme dynamikk og elegante melodilinjer er en av de beste innspillinger bandet gjorde.