Steve Hackett

I motsetning til Anthony Phillips som ventet i sju år etter at han sluttet i Genesis med å gi ut sin første plate, kom Steve Hacketts solodebut allerede mens han var medlem i gruppa. I likhet med Phillips har Hackett gitt ut både storskala bandplater og små, intime, akustiske soloprosjekter. I likhet med Phillips mener mange at debutalbumet er hans beste utgivelse.

I 1974/75 turnerte Genesis med The Lamb, og da turneen var slutt var Peter Gabriel ute av gruppa. I det vakuumet som fulgte følte Steve Hackett behov for å gjøre noe annet, og dette «annet» ble hans første soloalbum Voyage Of The Acolyte. Med hjelp fra en stor mengde dyktige musikere produserte han en plate som er en arketypisk 70-talls progressiv rock-plate. Med førsteklasses komposisjoner som «Ace Of Wands», «A Tower Struck Down» og «Shadow Of The Hierophant» oppviste han en energi, mykhet og nyanserikdom som Genesis relativt snart skulle forlate. Plata fikk en fin mottakelse – ble blant annet kalt «det beste albumet Genesis ikke lagde» - noe som sikkert bidro til å framskynde Hacketts beslutning om å forlate Genesis.

Vel ute av gruppa samlet han et utvalg musikere fra mange sjangere, så som Randy Crawford, Richie Havens og Kansas’ Steve Walsh. Resultatet, i form av plata Please Don’t Touch ble da også nokså sprikende både stilmessig og kvalitetsmessig. Adskillig mer konsistent er det tredje albumet, Spectral Mornings som også inneholder noen av Steve Hacketts beste komposisjoner. Tittelkuttet, «Clocks» og «Tigermoth» er bare tre av et knippe flotte låter. Spectral Mornings er av mange regnet som Hacketts beste 70-tallsalbum.

Defector (1980) fulgte opp der Spectral Mornings slapp, men inspirasjonsnivået er ikke like høyt. Klassiske Hackett-kutt som «The Steppes» er hentet herfra, men helhetsinntrykket trekkes noe ned av en del lite gjennomarbeidede låter, som f.eks «Jacuzzi». Hackett har nå samlet et mer eller mindre fast band rundt seg, blant annet broren John på fløyte og gitar, og keyboardisten Nick Magnus.

Gjennom åttitallet produserte Hackett ytterligere fem album som stilmessig varierte fra pop via akustisk musikk til ren gitar-rock. Det er solide album, men de går knapt inn i historien som definitive Hackett-innspillinger.

Nittitallet startet med en live-innspilling, Time Lapse (også på video), to konserter fra henholdsvis 1980 og 1990 (videoen har en utvidet versjon av 1990-konserten). Med seg har Hackett keyboardist Julian Colbeck, trommis Fudge Smith (fra Pendragon) og den gamle ringreven, bassist Ian Ellis som hadde en lang karriere helt tilbake til 60-talls proto-proggerne Clouds, i tillegg til broren John. I 1994 kom Guitar Noir, en noe «mørkere» plate enn Hacketts tidligere utgivelser, og med fine låter som «Theatre Of Sleep», «Sierra Quemada» og «Vampire With A Healthy Appetite».

I de neste fem årene ga Hackett ut to plater med akustisk gitarmusikk (én live sammen med Julian Colbeck), så kom Genesis Revisited hvor han samlet masse ulike folk for å gjøre nye versjoner av gamle Genesis-klassikere. Med vokalister som Colin Blunstone, Paul Carrack og John Wetton makter Hackett faktisk å gi ny dimensjon til kjente og kjære låter som «Watcher Of The Skies» og «For Absent Friends» i tillegg til en tidligere uutgitt perle, «Deja Vu» (skrevet av Hackett og Peter Gabriel). Året etter tok Hackett endel av disse musikerne til Japan for live-skiva The Tokyo Tapes, som er utgitt på CD, VHS og DVD. I 1999 samarbeidet Hackett med bl.a. Roger King i den dystre, men vakre og spennende Darktown hvor han kombinerer state-of-the-art teknologi med 70-tallets ideer og instrumenter. Resultatet er fascinerende og vellykket.

I det nye årtusenet har Hackett returnert til det akustiske formatet for Sketches Of Satie, og tidligere i år kom den imponerende 4CD-boksen Live Archive hvor vi får konserter fra tre tiår og med tre ulike besetninger. En utgivelse som bekrefter Hacketts rykte som en førsteklasses live-artist.

Så selv om modergruppa har gått i stå lever beviselig ex-medlemmene i beste velgående.