Peter Hammill

Få artister har hatt en så lang og produktiv karriere som Peter Hammill. Med tett oppunder 50 albumutgivelser på litt over 30 år, hvorav omtrent 30 er studioutgivelser med utelukkende nye låter, er det en omfattende materie å orientere seg i. Vi skal allikevel gjøre et forsøk.

Peter Hammills første soloalbum kom allerede i 1971 mens Van Der Graaf Generator var særs aktive - mellom utgivelsene av H To He og Pawn Hearts - og selv om platetitlene har et et nært slektskap (Fool's Mate/Pawn Hearts) er musikken milevis fra hverandre. Fool's Mate er en samling relativt enkle sanger svrevet tildels flere år tidligere. Som på nesten alle Hammills plater har han med en eller flere VdGG-medlemmer på de fleste låtene, men også musikere fra folk-gruppa Lindisfarne, noe som kanskje kan gi en pekepinn og musikkstilen på plata.

Hammills fire neste album ble laget i en periode da Van der Graaf Generator var oppløst, og de to første - Chameleon In The Shadow Of The Night (1973) og spesielt The Silent Corner And The Empty Stage (1974) har store likhetstrekk med vbandets musikk. Lange, episke komposisjoner, musikalske krumspring og en tydelig «progressivB innfallsvinkel. På Chameleon finnes sterke kutt som «German Overalls» og «(In The) Black Room», en låt som Van der Graaf senere hadde på repertoaret. Silent Corner er en eneste rekke høydepunkter og er i manges øyne det ultimate Hammill-soloalbumet.

Etter disse to albumene to Hammill en retning mot særere og mer minimalistisk musikk. In Camera (1974) er en av hans mest utilgjengelige plater full av lange, dvelende komposisjoner hvor det melodiske er lavt prioritert, mens han på den neste, Nadir's Big Chance (1975) flørter uhemmet med punk.sjangeren, noe som kanskje bidro til at såpass mange punkband har vært fan av hans musikk.

Hammill har alltid gått sine egne musikalske veier og det var kanskje derfor han påny samlet Van Der Graaf i to år og fire album. Riktignok tok han seg tid til å brette ut heke skilsmissen sin i albumet Over (1977) i denne perioden. Et album hvor personlig harme og frustrasjon langt på vei står i veien for det musikalske, men som iallefall produserte én klassiker, Hammils kanskje sterkeste komposisjon, den desperate VThis Side Of The Looking Glass» (som han faktisk framførte live med symfoniorkester på norsk TV).

I 1978 var Van Der Graaf permanent historie og soloplatene kom jevnt og trutt, omtrent med ett års mellomrom. The Future Now (1978) og pH7 (1979) er begge skåret til beinet både arrangements- og produksjonsmessig, og selv om disse to albumene står høyt i kurs hos mange svorne Hammill-fans virker de på alle måter hjemmegjorte, blant annet spiller Hammill de aller fleste instrumentene selv, kun med sporadisk hjelp av David Jacksom og Grahame Smith, og innspillingene er gjort hjemme.

Sitting Targets (1981) hadde Hammill langt på vei samlet grunnstammen av et band som skulle følge ham lenge, Guy Evans (trommer), Nic Potter (bass) og John Ellis (gitar) - The "K" Band. Dette albumet og de to neste (Enter K i 1982 og Patience i 1983) danner på mange måter en stilmessig enhet. En energisk, relativt enkel, typisk 80-talls rock helt fri for de symfoniske/progressive tendensene som de tidligere albumene hadde hatt. En konsis musikk som aldri går i veien verken for Hammills tekster eller stemme. Av disse tre er Patience både den best produserte, den minst anstrengte, og den plata med de beste komposisjonene.

Det var nokså overraskende at Hammill - etter å ha sementert dette lydbildet - i 1983 ga ut A Black Box som tidvis var en retur til 70-tallet, ikke minst gjennom den sidelange, episke «Flight». Ullen, hjemmelaget lyd trekker dessverre helhetsinntrykket noe ned. I 1984 gjorde han nyinnspillinger av et utvalg gamle låter som fikk den treffende tittelen «Love Songs». Blant titlene var «Just Good Friends» fra året før, den eldste var «Vision» fra debutalbumet Fool's Mate. Året etter gjorde han sin første liveplate som soloartist, The Margin, hvor The "K" Band gjør heftige, strippede versjoner av låter fra den seneste del av solokarrieren, de eldste låtene er fra The Future Now (med unntak av Van der Graaf-låta «The Sphinx In The Face». Opptaket gjort direkt fra miksebordet uten publikumslyd og har overhodet ingen "live feel" over seg.

Skin i 1986 er Hammill tilbake der han slapp med Patience, men en smule mer tilgjengelig. Låter som «Skin» og «Painting By Numbers» har mye popmusikk over seg til Hammill å være. Neste plate ble da også en ny retningsendring. And Close As This (1986) gjør han helt alene og kun med "one pass of the hands across a keyboard" som akkompagnement. To låter har ren pianobacking, de øvrige er spilt inn via MIDI til en Macintosh og tilbake igjen via synth - relativt avansert til 1986 å være. Resultatet er ytterst fascinerende; enkelt, neddempet, følesesladet og med noen av Hammills fineste komposisjoner.

Gjennom resten av åttitallet og nittitallet fortsetter Hammill å gi ut omtrentlig en plate i året, og selv om de inneholder mange fine låter («Time To Burn» fra In A Foreign Town (1988), «A Way Out» fra Out Of Water (1990) og «His Best Girl» fra Fireships (1992) er bare tre), så begynner platene å ligne veldig mye på hverandre. Produksjonen blir mer sofistikert, men det blir vanskeligere og vanskeligere å skille platene fra hverandre. Nittitallet står så absolutt ikke i fornyelsens tegn for Hammill. To plater er dog verd å merke seg fra denne perioden: Operaen The Fall Of The House Of Usher (1991 - revidert og re-utgitt 1999) - et mektig og ambisiøst verk basert på Edgar Allan Poes novelle med libretto av Chris Judge Smith. Dette er opera i tradisjonell form med tung, elektronisk orkestrering, og slett ingen rocke-opera. Den andre plata er Everyone You Hold fra 1997 hvor han tar opp igjen noen av ideene fra And Close As This og lager for en gangs skyld et vakkert, melodisk album. Ellers er det mye aggresjon og personlige kriser som preger låtskrivingen hans.

Peter Hammill har aldri vært redd for å utlevere sitt liv i tekstform på platene sine og han er en artist som aldri har forsøkt å dekke seg bak en fin fasade eller utgi seg for noe han ikke er - ja bortsett fra da han var Rikki Nadir, da.