Hawkwind

Britiske Hawkwind regnes vel av mange for å være det definitive spacerockbandet, og har også vist seg å være et bemerkelsesverdig utholdende band. Etter 35 år med en hysterisk mengde besetningsendringer, ulike narkotikaskandaler og utallige utgivelser holder gruppa det fremdeles gående. Ofte mislikt av åndssnobben, men elsket av fansen for sine storslagne konseptutgivelser i science fiction-tradisjonen - sin drivende, tunge og nesten rånete psykedeliske rock; med elementer og nedslagsfelt som går langt utenfor prog-sirklene - i retning tungrock, punk og trance-miljøer. For å ikke snakke om den innflytelse bandet har øvd på oppblomstringen av britisk ny-psykedelia og spacerock på 90-tallet.

Historien om Hawkwind går tilbake til 1969 da gitaristene Dave Brock (bandlederen med fortid som gatemusiker) og Mick Slattery fra gruppa Famous Cure treffer saksofonisten og fløytisten Nik Turner på en spillejobb i Holland. Vel tilbake i England får de med seg bassisten John Harrison, trommeslageren Terry Ollis, samt DikMik Davies på generatorer og elektronikk. De kaller seg først Group X, før de endrer navn til Hawkwind Zoo og til slutt Hawkwind.

I 1970 skriver Hawkwind kontrakt med Liberty Records/United Artists og i juli samme år ser bandets første single "Hurry On Sundown" dagens lys. På denne singelen har gitarist Huw-Lloyd Langton erstattet Slattery. Et vimsete stykke hippieaktig syrefolk er verdens første møte med gruppa.

 I august samme år lanseres så debutalbumet Hawkwind. Plata bærer et visst undergrunnspreg og er farget av et knippe lengre, utflippede galaktiske improvisasjoner -tilnærmet minimalistiske og smådystre i formen, og rett så ofte koblet med vindeffekter. Ikke helt ulikt tidlig Pink Floyd til tider. Et til dels sjarmerende, men noe underutviklet album i den store sammenhengen som først og fremst mangler de distinkte, gode låtene.

Et langt viktigere skritt for gruppa og musikkhistorien skjedde like etterpå da Hawkwind rigget opp utstyret sitt og spilte gratis (i samråd med bandet Pink Fairies) utenfor gjerdet ved Isle Of Wight festivalen - i protest mot de høye billettprisene. Hawkwind hadde tidligere gjestet en rekke gratisfestivaler, men denne noe spesielle manøvren skaffet naturligvis gruppa mye oppmerksomhet.

På bandets andre album In Search Of Space (1971) hadde Hawkwind skilt lag med gitarist Langton (som skulle returnere til gruppa igjen i 1979). Ny bassist var Dave Anderson (fra Amon Düul II), mens Del Dettmar kom inn på keyboards. På plata innførte bandet sitt typiske spacerock-sound preget av drønnende gitarer, tyngre rockerytmer, Turners særegne saksofonspill, samt en særdeles kosmisk bruk av elektronikk og lydeffekter.

I etterkant av albumet fulgte det flere omfattende utskiftninger. Ny trommeslager ble Simon King og ny bassist var Ian "Lemmy" Kilminster - et eks-medlem av bandet The Rocking Vicars og en tidligere roadie for Jimi Hendrix. Den eksentriske herren Robert Calvert ble gruppas poet og vokalist (dog ikke offisielt medlem før på Space Ritual). Hawkwind engasjerte også nakendanserinnen Stacia som skulle prege bandets liveshow i tiden fremover, samt kunstneren Barney Bubbles til å arbeide med sceneshow, dekor og utforming av plateomslag. Det gedigne spacekonseptet Hawkwind kunne begynne å anta form...

Så med ny giv entrer bandet studio og spiller inn singelen "Silver Machine". Dette skulle vise seg å bli Hawkwinds eneste store hit og den nådde en 3. plass på de britiske hitlistene i 1972. Suksessen fulgte de opp med albumet Doremi Fasol Latido (1972). Plata er et pent stykke monotont pulserende spacerock. Lemmys inntreden har definitivt satt sitt preg på gruppa, og tilført lydbildet et mer aggressivt, brutalt tilsnitt. Intet mesterverk akkurat, litt langstrakt her og der, men vi aner konturene av noe som kan vise seg å bli stort. 

Oppfølgeren Space Ritual (1973) var et dobbelt livealbum og Hawkwind beviser her at de på denne tiden var et troverdig liveband med et særdeles dynamisk, pumpende lydbilde og en energi som kunne ta pusten fra de fleste. Her gis det mye rom for transesettende, "berusende" instrumentalpartier som oser av spilleglede og intensitet. Robert Calvert får også sine øyeblikk med poetiske utbrudd boblende i retning verdensrommet. En overraskende god produksjon setter en fin spiss på det hele.

På deres neste LP Hall Of The Mountain Grill (1974) hadde Robert Calvert og Dikmik forlatt romskipet, og inn kom keyboardisten og fiolinisten Simon House (fra High Tide). Gruppa hadde nå oppdaget Mellotronen og innledet med dette en symfonisk epoke. På plata beviser de ovenfor alle tvilerne, som hevdet at Hawkwind kun var et "bråkeband", at de faktisk var solide komponister også. Stilen er noe mer tilbakelent, stemningsbasert og drømmende med en rekke minneverdige melodier. Best huskes kanskje bandets litt selvironiske beskrivelse i sporet "The Psychedelic Warlords (Disappear In Smoke)", hvor romskipet bokstavelig talt letter mot slutten av låta. 

Det symfoniske elementet er om mulig enda mer utbrodert på det neste albumet Warrior On The Edge Of Time (1975), som regnes for å være gruppas mest ambisiøse verk. Science fiction-forfatteren Michael Moorcock medvirker her med både lyriske innslag og opplesning, slett ikke ulikt den rollen Robert Calvert hadde på Space Ritual. Siden sist har Hawkwind skilt lag med Dettmar. På plata opererer det dessuten to ulike trommeslagere, dvs. Allan Powell blir hyret inn da Simon King brekker noen ribbein på fotballbanen (!). Stilen er tung og symfonisk spacerock, spekket med svømmende, mellotron- og moogbaserte eventyrstemninger og fremført med en intens, nærmest punkete energi som var uvant for perioden. Et godt eksempel på dette er den majestetiske sammensmeltningen "Assult And Battery Part I"/"The Golden Void Part II", som av mange regnes for å være bandets ultimate øyeblikk.

Utgivelsen bringer med seg en USA-turne, men det er da gruppa skal krysse grensen til Canada at problemene melder seg. I tollen blir det oppdaget noe som kan ligne på kokain i Lemmys bagasje. Senere viste det seg at dette slett ikke var kokain, men amfetamin (!). Lemmy havner i arresten og blir løslatt etter fem dager, for så å finne ut at hans bassist-stilling i Hawkwind er overlatt til Paul Rudolph. Lemmy tar med seg bl.a. Hawkwind-sporet "Motorhead" og danner det suksessrike hardrockbandet med samme navn.

Robert Calvert vender etterhvert tilbake igjen, men Hawkwinds neste utgivelse Astounding Sounds, Amazing Music (1976) skulle dessverre vise seg å bli en gedigen  nedtur med et låtmateriale som i beste fall kunne kalles middelmådig og en heller tannløs produksjon. Adskillig mer potensiale var det å spore i oppfølgeren Quark Strangeness And Charm (1977). Hawkwind hadde byttet label til Charisma Records og var tilbake i godt gammelt spor med en rekke hørbare spacerock-låter på repertoaret. Siden sist hadde Nik Turner forlatt gruppa, hvilket forståelig nok hadde satt sitt preg på bandet.

Etterhvert som 70-tallet går mot slutten blir det mer og mer tydelig at Hawkwind lider av en kreativ ustabilitet. Musikalsk viser de seg å være fullstendig upålitelige! Selv om en utgivelse kan by på gode låter, betyr ikke det at oppfølgeren i det hele tatt er verdt å eie... Derfor forlater vi kronologien og nevner at utgivelsen Levitation (1980) utgitt på Bronze også er verdt å høre. Med gitarist Huw-Lloyd Langton tilbake i bandet, samt Ginger Baker (ex-Cream) og Tim Blake (ex-Gong) på laget, er det duket for et av gruppas kreative høydepunkt. En utgivelse som trygt kan plasseres blant bandets mest progressive.

Hawkwinds øvrige produksjon består av over 60 utgivelser, så det sier seg selv at vi ikke kan omtale disse. Kvalitetsmessig høyst variabelt, og kanskje mest av interesse for spacerock-fans. Men liker man først stilen er det duket for mange morsomme og kaotiske opplevelser og liveutgivelser, dog med blandet lydkvalitet og ymse grad av substans.