Henry Cow

De tok IKKE navnet sitt fra samtidskomponisten Henry Cowell, mannen bak kluster-teknikken. Bandet ble dannet rundt Sosialantropologisk Institutt ved Cambridge University under studentopprøret i mai ‘68, med pianisten Tim Hodgkinson og gitaristen Fred Frith som kjernefolk. De to var skolert på henholdsvis klarinett og fiolin, men selvlærte i komponistfaget.

Cow debuterte som oppvarming for Pink Floyd 12. juni samme år, hvor gruppen visstnok kun gjorde en halvtimes 12-takter som like fra starten ga musikken deres tilnavnet “Dada-blues”. I følgende tid gjorde bandet seg bemerket i undergrunnskretser med sin tiltagende radikale musikalske og politiske profil.

Etter trommeslageren Chris Cutlers innvielse i august ‘71 fant ensemblet sin form – en fullendt syntese av modernistisk formalkomposisjon (Webern via Ives til Cage), eksperimentell jazz (Coleman, Sun Ra), rock (Zappa, Soft Machine) og fri improvisasjon (AMM, SME) – og det var denne som ble fanget på debutplaten Leg End. Med sitt vrimlende toneliv oppsatt etter omhyggelige tekniske strategier for orkestrering, klang og harmonisering, ligner skiva intet som var utprøvd av andre britiske progressive band. Kvintetten beveger seg hele tiden utenfor allfarvei; ingen av instrumentene overstilles de øvrige, ingen kompositoriske trekk unndras det helhetlige hensynet til lydens forrang fremfor utøveren - hvilket omgående skiller dem fra så godt som all etablert rock. «Amygdala» er et 100% gjennomskrevet partitur for ni interaktive instrumentstemmer (bass/ slag/ gitar/ piano/ orgel/ klarinett/ altsax/ tenorsax/ blokkfløyte), ekspedert med hårreisende presisjon gjennom et harmonisk og rytmisk spekter som uttrykker utallige typer frasering uten å berøre så mye som en eneste klisjé; denne “låten” fungerer perfekt som introduksjon til Cows univers.

Unrest er saxist/fløytist Geoff Leigh erstattet av fagottist/oboist Lindsay Cooper, og her møtes stilsegmentene på et kanskje enda mer integrert nivå. «Half Asleep; Half Awake» bykser fra et døsig klaverforspill (av bassist John Greaves) over i et nettverk av svært tette stemmeganger (med noe av det mest kreative trommespillet du får høre innen rock!), for så å jumpe uaffektert til et friparti før den endelig glir over i en firehendig pianocoda. Den 12 minutter lange «Ruins» representerer bandets hittil mest vågale tilnærming mot pur nymusikk, mens store deler av LPens andreside tilegnes studioimprovisasjoner underkastet møysom prosessering.

Cow var et konstant søkende korps, trolig det eneste rock-baserte britiske ensemblet som oppnådde noen nevneverdig status innen den “seriøse” kunstmusikken. Dette berodde ikke bare på selve tonestoffet, men også på det faktum at bandet fra første stund siktet mot et bredere estetisk engasjement med en større presentasjonsflate. Blant tiltakene i de tidlige årene var inkorporering i det 26-mann sterke adhoc-orkesteret Ottawa Music Company (som Cutler opprinnelig grunnla med Dave Stewart fra Egg), akkompagnement til friform-saxisten Lol Coxhill, opptredener under konseptnavnet Cabaret Voltaire ilag med multikunstneren Ray Smith, uroppføring av Oldfields Tubular Bells, skriving og fremføring av audiosporet til Robert Parkers oppsetning av Evripides’ «Bakkantinene» og en tilsvarende innsats for Jon Chadwicks sceneversjon av Shakespeares «Stormen». Men tilhørigheten i ytterstavnene rock/samtidskunst distanserte dem uvegerlig fra begge etablissementer, og med et manglende institusjonsfeste innen populærbransjen så vel som høykulturen ble gruppens arbeid stadig mer en kamp for å overleve som artistisk enhet. Det skortet ofte på spillejobber og følgelig på den forhatte økonomien, flere av medlemmene forsvant da også inn og ut av bandet.

Cow turnerte med avanserte navn som Captain Beefheart, Faust og Magma, men det var med den naivistisk-nostalgiske poptrioen Slapp Happy at gruppen fusjonerte høsten ‘74. SH besto av pianist Anthony Moore, gitarist Peter Blegvad og den særpregede vokalisten Dagmar Krause, og sammen laget konstellasjonen to album: Desperate Straights og In Praise of Learning. Førstnevnte farges av skriveriene til Moore og spenner fra ren kontemporærlyd («Caucasian Lullaby», for klaver /klarinett/ bassklarinett) over kompliserte kammerlåter med distinkt kabaretskjær, til eksentrisk poprock og omsider en vaskeekte vals. Som motsats er In Praise dominert av Hodgkinsons episke «Living In the Heart of the Beast», et 16 minutters praktstykke som rører seg i flere teksturlag og stemmeledd enn det ellers ville vært mulig å forestille seg i rocktermer. Teksten markerte Cows drøyeste forsøk på ideologisk agitasjon, og under de hyppige visittene i Frankrike og Italia ble det nå vanlig at gruppen opptrådte ved ymse venstrepolitiske stevner.

I ‘78 hadde bandet tilbakelagt en rekke utskiftninger (Krause var ute fra ‘77, «Happy Cow» var en saga blott allerede sommeren ‘75), mange karrieretraumer (avlyste bookinger, stjålet utstyr, sykdom, brudd med plateselskapet), en dobbel live-LP (Concerts, med en fabelaktig Peel-session og noen tungrodde improvisasjoner fra bl.a. Oslo) og stiftelsen av Rock-In-Opposition. En del kiming om veivalg fant sted; Cutler/ Frith/ Krause ville gjøre kortere, enklere og mer lyriske ting (og fikk viljen sin da Cow innspilte Hopes & Fears, siden lansert som det første Art Bears-albumet), mens Hodgkinson/Cooper ønsket seg desto dypere inn i den akademiske komposisjonssfæren. Lenge syslet gruppen med det svære verket «“Erk Gah» (på 90-tallet titulert «Hold to the Zero Burn, Imagine» i regi av Cows semi-gjenforening), men den siste utgivelsen Western Culture ble i stedet reservert to instrumentale lydfortellinger, «History & Prospects»(Hodgkinson) og «Day by Day» (Cooper). Her når ensemblet sitt ypperste punkt, med en ualminnelig kraftfull og sømløs brodering av rock, jazz, partitur- og avantgardemusikk som lyder fullstendig nyskapende selv i dag.

Henry Cow oppløste seg selv via en erklæring som ble publisert i flere britiske magasiner i november ‘78 (m.a. Sounds, Melody Maker), men ettertiden har vist dem som begynnelsen på et revolusjonerende musikalsk byggverk som fortsatt vokser – og dette langt utover sitt rockfundament.