IQ

IQ ble startet omtrent samtidig som Marillion selv om også disse musikerne hadde vært aktive siden midt på 70-tallet. På platefronten startet de relativt forsiktig med en kassett kalt Seven Stories Into Eight (1982), men de bygde sakte men sikkert opp en fanskare på grunnlag av et spennende sceneshow, og de var hyppige gjester blant annet på Londons Marquee Club. Året etter kom det første ordentlige albumet Tales From The Lush Attic, litt ”tett” produsert, men full av gode, gjennomarbeidede komposisjoner, hvorav flere fortsatt er på bandets repertoar. To lange, spennende kutt – «The Last Human Gateway» og «The Enemy Smacks» – bringer tankene hen på syttitallets lange, episke komposisjoner. I tillegg besitter IQ en intensitet som man sjelden hørte i 70-tallets prog.

I 1985 kom bandets andre album, The Wake, et album som mange rangerer som deres beste. De har et mindre variert musikalsk uttrykk enn Marillion, men de er mer stilsikre låtskrivere, og de har mer energi. Det er ingen låter som står fram foran de øvrige – alle låtene er eksepsjonelle. Bandets besetning er identisk med debutplata; Peter Nicholls er en karismatisk vokalist, dog med liten spennvidde i stemmen, gitarist Mike Holmes er kanskje bandets største musikalske aktivum, meget dyktig såvel på backing- som på solo-spill. Martin Orford er en dyktig keyboardist, men også han med et noe begrenset register å spille på. Dog, innenfor IQs musikalske setting passer han perfekt. Paul Cook (trommer) og Tim Esau (bass) er en stødig rytmeseksjon selv om man kunne ha ønsket seg noe mer nyanser. Ikke lenge etter utgivelsen av The Wake gjorde bandet en konsert for TV som senere ble utgitt på CD under navnet Living Proof.

Til tross for at bandet tok mye tid hadde medlemmene fremdeles sivile jobber, og den første som følte at dette presset ble for stort var vokalist Nicholls som forlot gruppa senere samme år. Bandet fikk på plass en ny sanger, Paul Menel, skrev kontrakt med Phonogram, dro på turné med Magnum og spilte inn sitt tredje studioalbum, Nomzamo.

Nomzamo var en klar endring for bandet over mot mer pop/rock, selv om plata inneholder et par bra proglåter, «No Love Lost» og «Common Ground» (platas klart beste kutt), mens «Promises» og «Passing Stranger» er nær talentløs pop. Menel er teknisk sett en bedre sanger enn Nicholls, men mangler sistnevntes særpreg.

I 1989 nådde bandet bunnen med plata Are You Sitting Comfortably? – kjedelig og slitsom tungrock produsert av Terry Brown. Ikke bare høres de ut som puddelrockere – de ser gudhjelpemeg slik ut også! Det eneste lyspunktet er den treffende titulerte «Nostalgia». Det var tydeligvis ikke bare bandets publikum som var misfornøyd med utviklingen, det skurret også i plateselskapet og innad i bandet, og ikke lenge etter var både Menel og bassist Esau ute av IQ.

I denne perioden ble det også produsert to ”uoffisielle” album; Nine In A Pond Is Here som består av demoer innspilt med Paul Menel på vokal – riktignok bare gamle låter – og J’ai Pollette D’Arnu som foruten et live-sett (også med Menel) inneholder single B-sider og annet tiloversblevent.

Et tilfeldig møte med Peter Nicholls resulterte i at han var tilbake i bandet – og bandet var tilbake med et brak med Ever (1993) på eget selskap, Giant Electric Pea. På Ever er bandet der de slapp med The Wake, som et ekte progband, men adskillig mer sofistikert og rutinert. Ever er knallsterk og inneholder noen av bandets aller fineste komposisjoner. Med en klart bedre produksjon enn tidligere kommer også deres dyktighet mye mer til sin rett. Bandet fulgte opp med live CD/Videoen Forever Live.

Det gikk hele fire år før neste studioalbum, det 100 minutter lange konseptalbumet Subterranea. Komplekst både tekstlig og musikalsk, og adskillig tyngre materie å begi seg inn i enn Ever, men det er et monumentalt verk som vil bli regnet med når nittitallets fremste progalbum skal listes opp.

De to neste årene gikk med til å planlegge og gjennomføre konsertversjonen av Subterranea. Riktignok utga bandet to album i perioden, men det ene (The Lost Attic) besto av tidligere uutgitt materiell, nyinnspillinger av gamle låter og annet rask, den andre (Seven Stories Into 98) var en ren nyinnspilling av bandets aller første kassettutgivelse. Begge viser glimt av bandets genialitet, men de er for ujevne til å være virkelig essensielle plater.

Endelig i 2000 kom konsertversjonen av Subterranea som er solid, men som bringer lite nytt til verket. Bandets til nå siste studioalbum er The Seventh House, et solid og gjennomført album, men mangler noe særpreg sammenlignet med mesterverkene The Wake og Ever. Etter tjue år er IQ fremdeles å regne med innen dagens progressive rock, deres store styrke er som låtskrivere innenfor et klart definert, men noe snevert musikalsk uttrykk. På sitt beste er det få, om noen, som slår dem!