Jethro Tull

Undertegnede har alltid hatt et litt blandet forhold til Jethro Tull (heretter forkortet JT). Jeg har alltid syntes de har hatt et litt råere og mer primitivt sound enn en de fleste av deres samtidige kolleger som hører mer eller mindre løslig til under paraplyen progressiv rock. Men samtidig kan man ikke nekte for at de har hatt et tilnærming til progrock som til tider kan være herlig befriende.

I begynnelsen var bluesen…
I begynnelsen var ikke JT i nærheten av å spille noe som kunne minne om progrock slik de fleste tenker på sjangeren. Bandet var på sine tre første skiver mer eller mindre et tungt og litt komplisert bluesband. Selv deres tolkning av Bachs «Bouree» på andreskiva Standup fikk en bluesswing. Men i 1971 begynte man å ane tegn til forandring. Aqualung er ei litt løs konseptskive som trekker trådene litt mer sammen rundt den progressive delen av soundet deres. Fortsatt er det blues det går i, men riff og melodier er mer harmonisk komplekse samt at man fjerner seg mer og mer fra den tradisjonelle låtformelens stengsler med stadig vekt på vers-refreng-vers-refreng o.s.v. Sammenlignet med den komplekse musikken Gentle Giant, King Crimson, Yes og ELP lagde på denne tiden, låter Aqualung enklere og litt røffere. Men de er på god vei...

Aviser, vidunderbarn og ballettdansere i sjelelig åndenød…
I 1972 slapp JT det albumet som gjorde dem verdig betegnelsen progrockere. Her overgår de seg selv og mange av sine samtidige konkurrenter med et album som er en Sareptas krukke av idèer. Skiva - Thick As A Brick - er som forgjengeren et konseptalbum, og hele albumet består faktisk av en eneste lang låt på ca. 50 minutter. Produksjonen er topp, det spilletekniske er imponerende og låta består av en utrolig mengde spennende temaer som vris og vendes på et utall måter for å få det beste ut av dem. Det lukter litt av King Crimson og Gentle Giant til tider, men mest av alt er JT seg selv, og den utvidede bruken av engelske folkemusikkreferanser, ga dem et særpreg.

Det etterfølgende albumet, A Passion Play fra 1973, har et enda særere tema og er også et album med bare en lang låt. Skiva går musikalsk i samme gate, men er litt dystrere og mørkere (kanskje med unntak av det sprø innslaget «The Hare Who Lost His Spectacles»). Denne skiva ble ingen publikums eller kritikersuksess, så for de etterfølgende albumene holdt de seg til et kortere låtformat.

JTs karriere er mangslungen, men siden denne serien bare tar mål av seg å gi en innføring i progrockband, er det mye av dette bandets karriere som ikke passer inn i denne lille presentasjonen. Men noen andre album kan være lure å låne et øre til...

Minstrel In The Gallery er et fint gjennomført album, men det er i lengden litt ujevnt, mens to albumene Songs from the Wood og Heavy Horses bringer inn sterke elementer av engelsk folkemusikk. Utover dette mener jeg at bandet etterhvert begynner å stagnere og repetere seg selv (her vet jeg noen vil protestere) og at det faller musikalsk utenom det som er interessant å nevne her.