Kansas

Prog fra de store kornåkrer ...
Kansas hentet sitt navn fra den staten der flesteparten av medlemmene kom fra. Bandet ble grunnlagt på begynnelsen av 1970-tallet og var i utgangspunktet et folkrock band med visse rockinfluenser. Men etter at ankermannen i bandet, keyboardist og låtskriver Kerry Livgren, fikk øynene opp for den engelske progrocken, særlig representert ved Gentle Giant , og den mer symfoniske popen og rocken til Queen, tok bandet en retning som hellet mot stadig mer progressiv rock. Noen rendyrket progband ble Kansas aldri, på alle skivene fantes det mer typisk rock og pop, men på alle de tidlige skivene var drøyt halvparten av musikken progressiv/symfonisk rock av til tider minst like høy klasse som sine britiske forbilder. Alle musikerne var av særdeles høy klasse, og dette kombinert med låter med en ganske oppløftet stemning med mye symfoføleri, skapte musikk som etterhvert skulle vise seg å slå godt an blant et stort amerikansk publikum.

En sang for et svunnet Amerika...
Debutalbumet Kansas fra 1974 viste bandet fra mange sider, og av de mer progressive låtene, er så absolutt «Journey from Mariabronn» verdt å trekke fram. Stemninger males med bred pensel og stemmen til vokalist Steve Walsh over et fantastisk samspilt band, får deg til å se for deg uendelige vidder i vakkert høstvær. Dette spilte de videre på oppfølgeren Song for America. På denne skiva er materialet konsentrert om det symfoniske og musikken er så velskreven og framføres med nerve og profesjonalitet som gir den et tidløst episk preg. Masque, fulgte opp i samme sporet, men manglet like mange sterke låter. På Leftoverture tar de det inn igjen, og på denne skiva finner du den sinnsvakt tøffe «Magnum Opus». Javisst er den full på alle klisjeer i rask rekkefølge, men det framføres med en stil som står til 20 og vel så det, så bandet er på en måte tilgitt.

Ingen muligheter til retrett...
Selv om bandet fikk et stadig økende fanbase og solgte nærmere en million skiver av Leftoverture, vurderte plateselskapet å droppe bandet. Dette gjorde at de la om stilen til en litt mer kommers stil. Dette resulterte i den veldig ujevne Point of Know Return. Her vanker det mer pop enn prog, og det sistnevnte faktum kombinert med det faktum at bandet fikk en uventet hit med balladen «Dust In The Wind», brakte dem det nødvendige platekjøpende publikum i plateselskapets øyne. Nå kunne de dessverre ikke snu, og resultatet ble en kreativ nedoverbakke som bandet ikke har kommet ut av siden.