Kayak

Den nederlandske gruppa Kayak sprang ut fra Hilversum Music Academy hvor tre av medlemmene studerte. I 1971 begynte de å spille inn de første demoene, og de fikk etterhvert platekontrakt med EMI. EMI lanserte bandet med brask og bram som en slags supergruppe, mens sannheten var at de var rett så unge og uerfarne. Debutplata See See The Sun (1973) viser et band med en del sterke sider: To fine låtskrivere (keyboardist Ton Scherpenzeel og trommeslager Pim Koopman), en habil sanger i Max Werner, en dyktig gitarist (Johan Slager) og en bassist som tydelig hadde lånt mer enn ett øre til Chris Squire (Cees van Leeuwen).

Albumet viser et band med talent og ideer selv om en del av materialet nok kunne stått seg på ytterligere bearbeiding. «Lovely Luna», «Ballet Of The Cripple» og tittelkuttet er flotte komposisjoner med en klar progressiv profil, men det var tydelig at bandet (eller plateselskapet) i tillegg var ute etter å produsere hitsingler. To slike kom da også fra albumet.

Dette ble nødvendigvis et tankekors for bandet, for til neste album (Kayak, 1974) videreutviklet de det progressive elementet samtidig som de fikk en ny hitsingle fra plata. Kayak er også et nokså utypisk progband i det at nesten alle låtene deres er mellom tre og fire minutter lange. På den annen side har de også mange av progens kjennetegn – instrumentale komposisjoner, utradisjonelle akkordprogresjoner samt store mengder Moog, Mellotron og Rickenbacker-bass. Kayak inneholder bandets mest typiske “prog”-låter samtidig som de enkle hitsinglene har fått sin naturlige plass.

I Royal Bed Bouncer (1975) er “prog”-låtene og “pop”-låtene mer sammensmeltet. Det vil si at istedenfor noen rene proglåter og noen klare singlekutt er nå alle låtene rundt fire minutter og har en fengende melodi samtidig som både akkordprogresjoner og arrangementer har mye til felles med progrocken fra samme tid. Låtmaterialet på Royal Bed Bouncer er nesten uten unntak av høy kvalitet og med ett unntak er de signert Ton Scherpenzeel som nå tydeligvis har overtatt styringen i kajakken. Kayak hadde også etablert seg som et solid liveband og var blitt et stort navn i hjemlandet.

I 1976 kom bandets fjerde album The Last Encore. Formatet fra forrige album ble videreført (selv om Koopman bidro med flere komposisjoner) – ingen låter over fem minutter, ingen typiske proglåter, men heller ingen låter uten en “touch” av progressivitet. Best var de nok på balladene, «Nothingness», «The Last Encore» og «Relics From A Distant Age» er, om ikke annet, vakre. Men alt i alt er nok The Last Encore et av bandets minst minneverdige album.

På tampen av året sluttet både Koopman og den relativt ferske bassisten Bert Veldkamp, og erstatterne deres holdt kun ett album, Starlight Dancer (1977). Bortsett fra tittelkuttet, som er en av bandets sterkeste komposisjoner, og de to fine balladene «Irene» og «May», er albumet ganske skuffende, det første albumet hvor eimen av banale poplåter begynte å snike seg inn.

Men kommersielt gikk det bedre. Bandet ble lansert i USA med et album som kombinerte låter fra The Last Encore og Starlight Dancer, og en single entret sågar de amerikanske hitlistene. Men akkurat da fant Max Werner ut at han ikke ville være vokalist lenger, men trommeslager. En “omvendt Phil Collins” til en forandring.

Bandet hentet inn en ny bassist igjen (Ton Scherpenzeels lillebror Peter) og en ny vokalist. Edward Reekers var en mer kraftfull og skolert sanger enn Max Werner, men manglet mye av sistnevntes personlighet. Likevel passer han bandet perfekt, ikke minst etter at de hentet inn to korist-damer, dresset seg i helhvitt, fikk en stor hit i hjemlandet («Ruthless Queen») og staket ut en kurs som reinspikka popband.

Albumet som fulgte, Phantom Of The Night, var, til tross for sitt ganske provoserende cover (en vill utgave av mannen med ljåen – ikke så ulikt Amon Duuls Yeti-cover), bandets “snilleste” LP til da. Typisk ble det også også gruppas bestselgende album, selv med intetsigende visvas som «Crime Of Passion» og «Keep The Change». Riktignok er «Daphne» en pen ballade og tittelkuttet er både dramatisk og velskrevet, men som album holder det ikke.

Periscope Life (1980) har det samme konseptet, men med enda kjedeligere låtmateriale. Det er bare instrumentalen «Lost Blue Of Chartres» som holder mål, og dette er bandets minst tiltalende album så langt.

Overraskelsen var derfor ganske stor da bandet året etter valgte å lage et konseptalbum basert på legenden om Merlin, og samtidig vendte tilbake til en mer utfordrende musikkform. Nå fylte suiten «Merlin» riktignok bare den ene LP-siden, men disse 24 minuttene er Kayaks kreative høydepunkt. Her klaffer kombinasjonen tilgjengelighet og oppfinnsomhet. Synd at «Merlin»-suiten er så kort (det skjønte vel også Ton Scherpenzeel etterhvert). Albumets side 2 er mer det man kunne vente fra Kayak, men et par kutt holder akseptabel standard.

Men om Merlin var en musikalsk suksess ble den en kommersiell fiasko, og kajakken var i ferd med å synke. Helt på tampen laget de “liksom”-livealbumet Eyewitness (1982) spilt inn nesten live i studio med applaus lagt på i ettertid (riktignok fjernet på CD-utgivelsen). Tre nye dårlige låter pluss et utvalg gamle slagere. Syngedamene var borte, og disse versjonene er gjennomgående noe mer “rocka” enn originalene, men uansett er det en dårlig idé som resulterte i en uinteressant plate.

Den naturlige mangelen på suksess også for dette albumet ble spikeren i kjølen for Kayak. De oppløste seg – og forble oppløst fram til 1999 da de ble invitert til å delta som gjester i et TV-program laget av et nytt nederlandsk band som var fan av de gamle heltene. Deres første livekonsert på 17 år skapte ny interesse for Kayak (som stilte med tilnærmet originalbesetning), og året etter var et nytt album på markedet, Close To The Fire, et gledelig bra album, ikke minst fordi Max Werner var tilbake på vokal. Med få unntak består albumet av fine låter ikke ulikt Camels nyere produksjon.

Den påfølgende turneen resulterte i et livealbum (Chance For A Live Time) og et nytt studioalbum – Night Vision – som dessverre ikke helt klarte å ta vare på øyeblikket som hadde blitt skapt noen år tidligere. Men Scherpenzeel hadde nye planer – en omarbeiding og utvidelse av Merlin til en fullskala rockeopera som skulle framføres live komplett med symfoniorkester og hele pakka. Resultatet ble over all forventning og konserten ble utgitt på DVD i 2003 (anmeldt i Tarkus nr 28), og en CD av samme kom året etter. Med nyskrevne partier perfekt flettet inn i de opprinnelige låtene ble dette bandets mest helstøpte utgivelse.

Men Kayak hviler ikke på sine laurbær. I disse dager gir de ut et nytt omfattende konseptverk - Nostradamus – The Fate of Man.