King Crimson

King Crimson er faktisk eksisterende i sitt 30 år som band. De har ikke eksistert kontinuerlig i alle disse årene, men heller kommet og gått med ujevne mellomrom. King Crimson kan på mange måter kalles progrockens gudfar i den forstand at bandet var tidlig ute med alt som ble trendy innen progressiv rock: stilige covere, mellotron, ufattbare tekster, lange låter , korguttvokal, utallige besetningsbytter, referanser til klassisk musikk, komplekse rytmer og melodier og mange oppløsninger og gjenforeninger.

Fra storslagent til innadvendt
I spissen for alt dette står gitaristen, komponisten og eksentrikeren Robert Fripp. Han har styrt bandet gjennom storm og stille i alle disse årene, og han har vist en utrolig evne til å få det beste ut av sine medmusikanter. I begynnelsen var bandet veldig symfoniske og storslagne, men de stadige besetningsbyttene tok på. Etter en litt ujevn og stilforvirrende periode rundt 1971/72, kom de sterkt inn igjen med en besetning bestående av bl.a Bill Bruford (ex-Yes) på trommer og perkusjon. Nå var de over i en tyngre og mørkere musikk med plass til både strengt arrangerte ting og improvisasjon. Men de kunne også være ufattelig vakre, og mye av bandets beste musikk skriver seg fra denne perioden.

Robert Fripp begynte å gå lei av dinosaurustendenser og turnéliv, og oppløste King Crimson i 1974. Dette sparte King Crimson for de verste angrepene fra punken og beslektede stilarter som etterhvert slo spikeren i kista til progrocken som en kommersielt vital sjanger. Robert Fripp innledet samarbeid med bl.a Brian Eno, David Bowie, Peter Gabriel, Blondie og Talking Heads, noe som gjorde at han ble eksponert for en rekke nye strømninger innen musikk som de andre progbandene unngikk. Med denne basisen i bagasjen gjendannet han King Crimson i 1980 med bl.a Bill Bruford på trommer. Nå var musikken mer minimalistisk og sangorientert, men stadig spennende. Men denne besetningen viste fort kreativ stillstand og gikk i oppløsning i 1984.

En ny giv
Nå gikk det ti år før King Crimson så dagens lys igjen. Denne gangen ble det en seksmanns- besetning med to trommeslagere, to bassister og to gitarister. Stilmessig blandet de utrykket fra 73/74-skivene med 80-tallssoundet og viste at King Crimson ikke bare kunne være intellektuelle og dyktige låtsnekrere, men at de også kunne rocke tyngre og slå hardere enn de fleste yngre band bestående av musikere med mord i blikk og volumkontrollen på 11.

Denne utgaven av bandet holder det fortsatt gående og beviser at progressiv rock ikke trenger å være en retrogreie for musikkelskere med stadig økende hårfeste og nostalgibehov, men at det kan være en vital og slagkraftig sjanger for et bredt sammensatt publikum.