Kraftwerk

Det legendariske tyske bandet Kraftwerk, så dags lys ved at musikkstudentene Ralf Hütter og Florian Schneider møtte hverandre på Musikkonservatoriet i Düsseldorf høsten 1968, i en politisk og kulturell brytningstid som skulle forme deres artistiske visjoner. Schneider spilte på dette tidspunktet fløyte i bandet til den kjente jazzsaksofonisten Klaus Doldinger. Hütter og Schneider dannet i 1970 bandet Organisation, et egentlig ganske tidstypisk band, som føyde seg greit inn i rekken av tyske band som improviserte over ganske enkle rytmer. Men her og der benyttet de seg av en viss østlig påvirkning for å komme seg vekk fra de typisk europeiske akkordprogresjonene.

Etter at bandets første, og eneste album, kom ut i 1971, dannet Hütter og Schneider endelig Kraftwerk (betyr, som du sikkert ante deg, kraftverk på norsk også...), sammen med Klaus Dinger (trommer) og Thomas Hohman (gitar). Det første albumet Kraftwerk (1971), var et løst strukturert album med et avantgardistisk, nesten dadaistisk, uttrykk, der fløyte, orgel og trommer drev musikken av gårde inn i et litt melankolsk lydbilde preget av både pop og psykedelia. Medlemmer kom og gikk, og oppfølgeren Kraftwerk 2, var mer av det samme, men likevel ikke fullt så vellykket. På dette tidspunktet hadde Hütter og Schneider blitt venner med musikeren og kunstneren Emil Schult, en mann som etter hvert skulle bli gruppas mentor og (mer eller mindre) manager. Han rådet gruppa til å satse på et mer personlig uttrykk som blandet sammen tysk romantikk og modernitet, hvor merkelig det enn høres ut.

Med gruppas tredje album, dobbeltalbumet Ralf Und Florian, fikk man se at bandet hadde gjennomgått en rivende forandringsprosess. Det hele var mer strukturert, og bruken av elektroniske instrumenter kombinert med mer konvensjonelle rockeinstrumenter, pekte i retning av det som skulle komme med oppfølgeren....

Bandets forandringsprosess ble sluttført med utgivelsen av Autobahn i 1974. Besetningen var foruten Ralf Hütter og Florian Schneider på synther, orgel og fløyte, Wolfgang Flur (elektronisk perkusjon) og Klaus Roeder (elektrisk fiolin og gitar). Musikken fikk et veldig enkelt, repeterende preg, og det over 20 minutter lange tittelkuttet skifter partier med langsom fart, slik at du får følelsen av kjøre bil på en motorvei om sommeren. Albumet fikk enormt med oppmerksomhet, og havnet høyt på hitlistene både i Storbritannia og USA. Albumet inspirerte også et utall av inn- og utenlandske band som prøvde seg på å kopiere Kraftwerk-soundet i større eller mindre grad. Mens de tradisjonelle tyske krautrockbandene som Can og Faust begynte å stagnere og mistet popularitet, skapte Kraftwerk en pulserende elektronisk musikk som påvirket både dansescenen og rocken i like stor monn. Artister som David Bowie sto helt klart i takknemlighetsgjeld til det banebrytende arbeidet Kraftwerk gjorde.

Bandets fascinasjon for elektronikk og elektroniske instrumenter, kom enda bedre til uttrykk gjennom albumet Radioactivity (1975), der Karl Bartos (elektronisk perkusjon) erstattet Roeder, noe som gjorde lydbildet enda mer mekanisk og elektronisk enn på forgjengeren. Inspirert av de samme strømningene som fanget opp Can’s Holger Czukay, besto deler av skiva bare av radiostøy og elektriske spenningslyder. Flere steder var også vokalen elektronisk bearbeidet, slik at den fikk et veldig robotaktig uttrykk. Mange misforsto forøvrig platas tittel og budskap og assosierte dem med å være tilhengere av kjernekraft. Dette var en misforståelse bandet måtte slite med i mange år etterpå.

I løpet av denne perioden kontaktet også David Bowie bandet med et ønske om samarbeid, men det eneste som kom ut av dette, var at Bowie brukte Kraftwerks musikk som pausemusikk over anlegget samt at Bowie dedikerte låta V2 Schneider på skiva Heroes til bandet. Kraftwerk nevnte på sin side Bowie og hans kompanjong Iggy Pop i låttekster på sitt neste album Trans-Europe Express fra 1977.

Trans-Europe Express bekreftet ryktet som popmusikkens innovatører, og det drivende perkussive uttrykket gjorde det til et yndet objekt for sampling, noe som faktisk gikk så langt at noen artister ble saksøkt for ulovlig bruk av Kraftwerks musikk.

Det neste albumet, The Man Machine (1978), tok dette robotkonseptet helt ut. Bandets lydbilde var nå helelektronisk, og de stakkatorytmene, en-fingermelodiene og den litt lett romantiske stemningen, inspirerte et utall band. Selv om alle musikerne i bandet var skolerte og uhyre dyktige, valgte de å lage musikk som skulle låte enklest mulig. Men hver note skulle være nøye uttenkt.

Men ting begynte å nærme seg en slutt. Computer World (1981), ga indikasjoner om at bandet hadde begynt å gå tom for inspirasjon, og hele konseptet med “menneske-maskinen” begynner å tømmes for relevans. Med unntak av en singel, Tour De France (1983), ga ikke bandet ut noe på fem år. I 1986 kom Electric Cafe, et album som skuffet, bl.a. fordi musikken på ingen som helst måte hadde klart å fange opp i seg nyere strømninger innen popmusikk, noe som gjorde at skiva faktisk låt litt utdatert. The Mix, utgitt i 1991, var en ganske vellykket samling av remikser av gamle låter. Men den generelle stillstanden i bandet gjorde at Bartos og Flur gikk lei, og de sluttet i 1992.

I 1998 brøt de plutselig stillheten ved å gi en rekke konserter rundt om i Europa (bl.a. på Roskildefestivalen). Til tross for noe teknisk trøbbel, ble konsertene godt mottatt. Dessuten presenterte de også et par nye låter, noe som lover at det kanskje kommer en ny skive med nytt materiale en eller annen gang i fremtiden.