Landberk

Landberk hadde et annet utgangspunkt for sin musikk, og fant mer inspirasjon i popmusikk og folkemusikktradisjonen i Sverige. På sin debut, Riktig Äkta presenterer de et neddempet lydbilde med en småsymfonisk og ganske enkel progrock som tar igjen i følelse og stemning det den mangler i virtuositet. Samspillet står i fokus og den eneste musikanten som gjør noe særlig nummer av seg, er gitarist Reine Fiske, som har et vart men ofte også eksplosivt gitarspill med linjer til Terje Rypdal såvel som til Jimi Hendrix. Rent musikalsk kan de høres ut som en blanding av de mer neddempete sidene av tidlig King Crimson blandet med elementer av PFM og svensk folkemusikk.

En annen mann...
Neste album One Man Tell’s Another (finn skrivefeilen !), viser bandet fra en helt annen side. Tekstene er på engelsk og musikken er mer poppete og uptempo, men uten at det blir platt. Låtene er ofte dystre i både uttrykk og tekst, og musikken er ofte rett så kompleks. Du hører det bare ikke så lett med en gang, fordi for Landberk er det viktigste å lage gode låter og ikke lage baktepper for egotrippende solospill over 7/8-takt. Bandets nye trommeslager bidrar tydeligvis med friskt og vitalt blod, og rytmikken han og bassist Stefan Dimle legger opp til er inspirert og spennende. Ellers er Talk Talk en tydlig inspirasjonskilde.

Deres hittil siste album Indian Summer, er litt mer neddempet i uttrykket i forhold til forgjengeren. Men intensiteten ligger hele tiden på lur og gir musikken et flytende og dynamisk preg. Talk Talk referansene er igjen tydelige, men uten at det på noen som helst måte blir påtrengende. Alt i alt må vel denne skiva sies å være et godt eksempel på et originalt band som klarer å forene elementer av nytt og gammelt uten at det blir låtende rotete og uoriginalt.