Magma

Det franske bandet Magma representerer vel et av de aller særeste utslagene av eksperimenteringsvilje innenfor det vi vidt kan definere som progressiv rock. Utgangspunktet for Magma ligger hos trommeslager, komponist og vokalist Christian Vander. Hans fascinasjon for John Coltrane, Tamla Motown-soundet, amerikansk gospelmusikk og Carl Orffs megalomane korverk (eksemplifisert av det ikke ukjente «Carmina Burana») la grunnlaget for Magmas uhyre karakteristiske og særegne sound. Vanders visjon var å forene dette og la det bli musikken til historien om planetens Kobaïa og Jordas kamp om herredømme. For å få fram det episke og utenomjordiske i musikken, konstruerte Vander et eget språk kalt Kobaïansk og som er det språket all lyrikken i Magmas musikk fremføres med. Han samlet så sammen en rekke dyktige musikere og lagde et slags kollektiv rett utenfor Paris der de bodde, skrev musikk og øvde.

På det første albumet Magma (1970), brettes det hele så ut. Det orkestrale jazz soundet låt nesten som om Orff skulle møte Blood, Sweat and Tears. Man hører altså klart og tydelig Vanders jazzbakgrunn, men å kalle det jazzrock blir likevel ikke helt riktig. Det hele ble sunget med stor innlevelse av vokalist Klaus Blasquiz og Vander selv. Det hele er uhyre tett og samspilt med en intensitet de er ganske alene om. Å forklare hele Kobaïa-mythoset blir for mye i denne artikkelen, men i beste science-fiction stil er det inkludert romferder, kamp mellom det gode og det onde, våpen som får Star Wars dødsstjernen til å virke som en kruttlappistol o.s.v.

Magma sikret bandet ry som et særdeles interessant band, men det var med oppfølgeren, 1001 Centigrades (1971), at det hele tok av. De begynte å turnere mer utenfor Frankrike og begynte å få et ganske anselig publikum. 1001 Centigrades er forankret i de samme rammene som forgjengeren med sitt jazzete sound, men det peker også framover mot de mer korverkaktige suitene som de snart skulle realisere. Dynamikken er også mer ekstrem, med større kontraster mellom de forskjellig partiene.

Mekanïk Destruktïw Kommandöh og ‘Wurdah Ïtah
Med sitt tredje album Mekanïk Destruktïw Kommandöh (1973) klarte Vander endelig å realisere sin visjon. Assistert av nye medlemmer som Jannik Top (bassgitar), Claude Olmos (gitar), Jean-Luc Mandelier (keyboards) og Stella Vander (Vanders kone) på vokal, ble soundet mye mer orkestret enn før. De store korpartiene gjorde sitt inntog, og ved hjelp av flerporsinnspilling kunne vokalistene legge flere stemmer oppå hverandre, noe som gjorde at de kunne skape effekten av et helt kor. Vander spiller også en del keyboards og det er på dette albumet de kontrasterende polyrytmiske pianolinjene gjør sitt inntog med full effekt. Det hele er en imponerende lytteopplevelse du definitivt aldri har hørt maken til. Det er denne skiva som får fram Orff-assosiasjonene hos folk, og det er helt klart at Carmina Burana og andre verk av Orff har påvirket Vander når dette verket ble skrevet. Men å si at det er som å høre Carmina Burana i rockesetting, blir helt feil å si. Til det er det personlig utrykket alt for sterkt og unikt.

Rett etterpå spilte Vander inn et album med filmmusikk til filmen Tristian og Isolde som fikk tittelen ´Wurdah Ïtah (“Død over Jorden”). Dette er i undertegnedes øyne det aller beste stykke musikk Vander noensinne har komponert. Besetningen er usedvanlig sparsommelig med Vander på trommer, vokal og piano, Klaus Blasquiz på vokal og perkusjon, Stella Vander på vokal og Jannik Top på bassgitar. Men for en energi og tyngde de klarer å skape. Musikken piskes fremover med et enormt driv og det sparsommelige lydbildet gir god plass til alle musikernes prestasjoner og får fram det enkle, men geniale i Vanders komposisjoner.

Köhntarkösz
Mekanïk Destruktïw Kommandöh ble en suksess, og Magma turnerte nå overalt i Europa og var til og med en tur over i USA, der Brecker-brødrene hjalp til med blåsen. Oppfølgeren til Mekanïk Destruktïw Kommandöh fikk tittelen Köhntarkösz, og er enda mer symfonisk i all sin prakt. Den når ikke helt opp til forgjengerens intense stemning, men det er likevel et stykke musikk som går langt utenpå det meste annet som så dagens lys samme år. I juni 1975 spilte bandet en rekke konserter på Olympia i Paris, og disse konsertene ble tatt opp for å utgjøre grunnlaget for et livealbum. I 1975 fant så Magma Live sin plass i hyllene til platebutikkene, og hvilket livealbum! Det finnes mange gode livealbum, men Magma Live (eller Hhaï som det også er kjent under) er så definitivt et av de beste. Magma på scenen var et Magma som låt ganske annerledes enn på skive. De improviserte mer, og kjente låter ble omarrangert til det ugjenkjennelige, noe som gjorde at en liveopptreden med Magma ble en enestående opplevelse. Live åpner med en Mahavishnu Orchestra lignende fanfare og bygger opp tette strukturer hvor improvisasjon og komposisjon går hånd i hånd. Vander viser at han er en av progens beste og mest originale trommiser og bassist Bernard Paganotti viser at god “progbass” ikke på noen som helst måte trenger å høres ut som Chris Squire, der han vrenger ut de mest imponerende lyder av bassgitaren. Men så begynte ting å skjære seg for bandet...

De siste albumene
Selv om Magma høstet stor anerkjennelse blant både kritikere og publikum, ble det aldri noen pengemaskin. Et så stort band var dyrt å ha ute på veien, og Vanders tanke om Magma som et musikalsk og sosialt kollektiv ble vanskelig å opprettholde når folk ikke hadde penger å leve for. Dessuten skiftet de store massene musikksmak etter hvert, og resultatet av alt dette var at Magma i fremtiden omtrent utelukkende turnerte i Frankrike. Studioalbumene begynte også å bære preg av at forandringer skjedde i bandet. All motgangen slet på Vander, og den musikken han kom opp med, var ikke på langt nær av samme karakter som de foregående albumene. Selv om Üdü ¨Wüdü (1976) og Attahk (1978) inneholder minneverdige låter, er de likevel for ujevne til å kunne karakteriseres som virkelig gode Magma-album. På begynnelsen av åttitallet kom det siste Magma studioalbumet, en forglemmelig affære ved navn Merci, som mest av alt høres ut som Magma i popformat. De siste femten årene har Magma turnert ofte, og en del liveskiver av til dels meget god kvalitet har blitt resultatet. Men noe nytt studioalbum er ikke på trappene så vidt vites.