Marillion

Marillion startet sitt liv som Silmarillion tidlig i 1978, men kun Mick Pointer var igjen av denne besetningen når bandet spilte inn sitt debutalbum Script For A Jester’s Tear i 1983. Plata ga dem forbausende gode kritikker selv om enkelte mente de gikk vel langt i å kopiere Genesis. Men plata var på mange måter en milepæl – for første gangen siden punken “myrdet” det som var igjen av progband i 1976, var det noen som våget å stå fram og tilstå at de spilte progressiv rock. En større sensasjon enn at plata fikk enkelte gode anmeldelser var at den raste inn på de engelske salgslistene og bandet ble kåret til ”Best New Act” av musikkmagasinet Sounds.

Før de fikk startet på oppfølgeralbumet hadde trommeslager Pointer blitt sparket, og etter å ha testet flere – bl.a. Camels Andy Ward – fikk de på plass Ian Mosley akkurat i tide til å starte innspillingen av Fugazi, utgitt nøyaktig ett år etter debuten. Bandet er ikke riktig like Genesis-opphengt som i debuten, de prøver å skape seg sin egen, mer moderne sound. Men den største svakheten i bandets tidlige periode er like tydelig her – nemlig mangelen på evnen til å skrive melodiøse melodier. Akkordprogresjonene blir for enkle og for oppkonstruerte. Dette bedret seg noe til bandets tredje album, Misplaced Childhood (1986), et album som også ga bandet sin første store singlehit, «Kayleigh». Bandet prøver så godt de kan ikke å ligne på Genesis, og greier det også til en viss grad. Men så lenge Fish er vokalist så er det vanskelig å fri seg helt fra gamle spøkelser.

Clutching At Straws (1987) faller endelig brikkene på plass. Bandet skriver sine klart beste låter og framstår med en helt annen energi enn de hadde gjort tidligere. Et meget løselig konstruert konseptalbum (som Misplaced Childhood forsåvidt også var) bl.a. om overdreven drikking inneholder sterke låter som «Warm Wet Circles», «That Time Of The Night», «White Russian» samt en ny hit, «Incommunicado».

Mange hadde lenge hintet til Fish om at han burde satse på en solokarriere, men hans ambisjon hadde vært at bandet skulle gjøre det bra. Kanskje han syntes at han hadde oppnådd dette med Clutching At Straws (som nådde nr. 2 på albumlisten), sannheten var vel snarere at samarbeidsproblemene mellom ham og resten av bandet hadde vokst seg for store, og i november 1988 sto bandet uten sanger.

Steve Hogarth ble funnet via en annonse i et av Englands musikkblader, og allerede på det første albumet Seasons End fra 1989 markerte han seg som en kraftfull og samtidig sørgmodig sanger. Bandet tok en sving mot mer melodiøs prog, noe de var nødt til. Hogarth er en totalt annerledes vokalist enn Fish, derfor måtte plata også bli totalt annerledes. Selv karakteriserte bandet det som å ”gå fra Lennon til McCartney” når de byttet vokalist. For ikke å slippe fortiden helt har de beholdt Marillion-logoen som hadde fulgt bandet siden debuten.

Holidays In Eden (1991) var det første forsiktige skrittet mot midlertidig mer pop-basert musikk, og på mange måter framstår den også der og da som en videreføring av Seasons End. Ikke noe dårligere album, bare mer av det samme og det er lett å avskrive det som litt anonymt. I ettertid, derimot, er det lettere å høre at den danner en forsiktig overgang til albumet som skulle følge det.

For anonymt skulle ikke neste album bli. Bandet hadde tidligere hatt tekstlige temaer for platene, men her kom det første riktige konseptalbumet, Brave (1994). Enten man foretrekker Fish- eller Hogarth-periode Marillion er det vanskelig å komme forbi at Brave er bandets mesterverk. Mer progressivt enn på mange år, ja kanskje overhodet. Et særdeles melankolsk album hvor spesielt låtskrivingen er den beste de har prestert. I tillegg er albumet fullt av emosjon, kontraster og nyanser. Den påfølgende turnéen bragte dem til Oslo og en overbevisende konsert.

På oppfølgeralbumet Afraid Of Sunlight (1995) begynte transformeringen fra et progband til et pop/rockeband for alvor. Melodilinjer og akkordprogresjoner er nærmere R.E.M. enn Genesis, selv om arrangementer, framføring og spesielt produksjon er førsteklasses. Bandet sier da også at dette er deres ”amerikanske” album. Et vakkert album er det uansett.

Afraid Of Sunlight ble Marillions siste album for EMI som hadde vært deres plateselskap siden starten. Bandets salgstall hadde stupt fra 1,3 millioner for Misplaced Childhood til skarve 300.000 for Brave mens innspillingskostnadene hadde steget. Neste album, This Strange Engine (1997) viser et lettere, enklere og mer akustisk band. Men det viser også et band med nerve. Marillion er i ferd med å bli et band som skriver sanger. Unntaket er det 17 minutter lange tittelkuttet satt sammen av mange ulike temaer.

Det var på denne tiden Marillion fikk ideen om å involvere fanbasen økonomisk i turnévirksomheten. Selv om This Strange Engine solgte brukbart ble det ikke noe til overs, så Mark Kelly skrev noen linjer på fanklubbens mailingliste… Resultatet ble turnéfondet hvor fans betalte penger direkte til bandet – som i sin tur brukte pengene til å finansiere turnéer til steder de ellers ikke ville hatt råd til å reise.

Neste album kom i 1998 og fikk navnet Radiat10n. Transformeringen til et melodibasert rockeband var nå fullført. Ikke minst Steve Rotherys gitararbeid hadde bidratt til dette. Fra å være en gitarist mest kjent for Steve Hackett-aktige soloer hadde han nå et bredt repertoar; funk, britpop, blues – og bandet fikk et helt nytt sound. «Three Minute Boy» (en hyllest til alle dem som kan skrive treminutters poplåter) har ekko av Oasis. Radiat10n har et mye mer moderne lydbilde enn de tidligere albumene – og Marillion opplevde å bli sammenlignet med Radiohead!

Med sin avanserte bruk av internett både i markedsføring og kontakt med fans (de annonserte til og med karaokekonkurranse på nettet – og fikk 132 kassetter i posten) var det slett ikke noe snodig at neste album ble kalt marillion.com. Bandet hadde problemer med å få plata til å låte som de ønsket, og i 12. time ble Porcupine Trees Steven Wilson hentet inn som co-produsent. Igjen et variert album som svinger fra det vakre («Enlightened») via det glade («Rich») det enkle og riffbaserte («Built-In Bastard Radar») til det episke («Interior Lulu»).

Marillions siste studioalbum så langt kom i 2001 og heter Anoraknophobia. Her hører vi et tøffere, mer strippet og strømlinjeformet band. Med stadig synkende salgstall og pent lite i banken gikk bandet til det originale skritt å be fansen betale albumet ett år i forveien for å finansiere innspillingen. Resultatet ble ca. 2 millioner kroner, og bandet kostet på seg å hente inn produsent David Meegan som de ikke hadde hatt råd til å jobbe med siden Afraid Of Sunlight. Selv om låtmaterialet er det enkleste bandet har skrevet, framfører de det med mer gnist, overskudd og selvsikkerhet enn de hadde gjort på lenge. De rocker! «The Fruit Of The Wild Rose» med sin jazzgitar og den drone-aktige «This Is The 21st Century» er nok de låtene som skiller seg mest ut. Marillion er et band som ikke lenger ser seg tilbake – de har blitt et moderne rockeband i det 21. århundre.

Alle bandets EMI-utgivelser har blitt remastret og gjenutgitt som doble CDer med masse ekstra spor. Det finnes også utallige samlinger og liveplater.