The Moody Blues

The Moody Blues fikk en brukbart stor hit allerede i 1965 med Bessie Banks-låta «Go Now», og fulgte opp denne med et rett så bra album samt flere fine singler, alt preget av Denny Laines følsomme vokal. Men karrieren var uvergelig på vei nedover og bandet bestemte seg for å ta en tenkepause. De kom ut igjen på den andre siden med nye besetningsmedlemmer og en helt ny musikalsk filosofi.

Det «nye» Moody Blues fikk ingen umiddelbar suksess. De ga ut et knippe fine, men neglisjerte singler, som stilmessig hele tiden nærmet seg den symfoniske stilen som de senere skulle bli berømt (eller beryktet, alt ettersom) for. Men disse singlene var bare oppvarming, de gikk nemlig med et mye større prosjekt i magen - en kombinasjon av rockband og symfoniorkester som ikke var dagligdags vare i 1967. Samme sommer så resultatet dagens lys; Days of Future Passed slo ned som en bombe. Idag kan albumet kanskje virke både naivt og gammelmodig, men i 1967 var det et mer gjennomført konsept enn hva man var vant til på den tiden. Helt fortjent hadde Moody Blues reist seg fra asken og blitt et navn å regne med. Deres største suksess og mest kjente låt gjennom tidene, «Nights In White Satin» er hentet herfra. I motsetning til hva mange tror, spiller ikke The London Festival Orchestra (ikke noe ordentlig orkester forresten, men en gjeng rasket sammen for anledningen) på denne eller noen av de øvrige låtene, de opptrer kun mellom låtene.

Med oppfølgeren In Search Of The Lost Chord befestet gruppa sin posisjon. Symfoniorkesteret var borte, men de sto meget godt på egne ben. Musikalsk dro de stilen fra det forrige albumet et skritt lenger. Pretensiøst, javel, men var det noe The Moody Blues kunne, så var det å innse sine musikalske begrensninger og muligheter, og å utnytte dette ett hundre prosent. Bandet fikk en hit også fra denne plata, den enkle, men særdeles vakre «Voices In The Sky», igjen skrevet av vokalist og gitarist Justin Hayward. Også «Ride My See-Saw» har vist seg å tåle tidens tann godt, og har stått på bandets repertoar gjennom hele deres karriere. En annen ting som ble perfeksjonert på Lost Chord var Mellotron-spillet til Mike Pinder. Han hadde jobbet i en periode hos Streetly Electronics som laget instrumentet, og kjente dets styrker og svakheter bedre enn de fleste.

I årene som fulgte ga bandet ut stadig nye album uten å endre stil i særlig grad. On The Threshold Of A Dream fra 1969, To Our Children’s Children’s Children fra samme år, og A Question Of Balance fra 1970 baserte seg alle på en velprøvet oppskrift; man blandet passende doser pretensiøs pop, psykedelia, symfoniske toneganger, indisk mystikk, pompøse dikt og flørting med ulovlige rusmidler. Ved hjelp av disse albumene opparbeidet gruppa seg et rykte som et slags intellektuelt alternativ, og ble idoler for en halv generasjon hasjrøykende amerikanere, ikke minst gjennom låter som «Legend Of A Mind» (om Timothy Leary), «The Best Way To Travel» og «Floating», som nok ikke var så seriøst ment som de ble oppfattet.

Etter drøye tre år og fem album begynte konseptet å bli noe slitt. Every Good Boy Deserves Favour fra 1970 viser et band på autopilot, og ikke minst viser plata et band som virker mer opptatt av å spille popmusikk for et «voksent» publikum enn å være guruer for en stadig mer neddopet menighet. Fremdeles klarer de å prestere gode låter, «One More Time To Live» som åpner LPens side 2 er av godt, gammelt merke. Og mot slutten kommer en vakker Justin Hayward-låt, «You Can Never Go Home».

Plata viste seg å være begynnelsen på slutten for The Moody Blues, men før det begynte å seile utfor for alvor ga de ut en plate som er en av deres absolutt beste, Seventh Sojourn. Her var de for et kort øyeblikk tilbake i den symfonisk/progressive verden. Låtene er mer inspirerte, de virker entusiastiske, de spiller med større autoritet, Pinder er limt til sine Mellotroner og Chamberliner, og selv Ray Thomas har klart å lage en låt som ikke oser kvalmende naivisme.

Etter dette har det ikke vært mye å glede seg over fra bandet, med et mulig unntak for live-albumet Caught Live + 5 (1977), en konsert fra 1969 som viser et band som er ganske sårbart og gjennomsiktig, men slett ikke uten kvaliteter. The Moody Blues har sporadisk gitt ut plater helt opp til idag, og selv om de kan skilte med en og annen brukbar låt, er albumene uten unntak langdryge, innholdsløse og kjedelige.