Mike Oldfield

Mike Oldfield har på en eller annen måte markert seg som en av populærmusikkens større navn, og selv om karrieren for tiden ikke akkurat kan kalles oppadgående, var det en periode på syttitallet han var helt i forkant av utviklingen innen populærmusikken.

Rørklokker, sekkepiper og en flersporsspiller ...
Oldfield hadde startet sin musikalske karriere i ung alder ved å spille i en rekke folkband sammen med sin ikke helt ukjente søster Sally. Han ble i begynnelsen av syttitallet oppmerksom på det arbeidet som minimalist-komponistene Steve Reich og Terry Riley drev med, og han begynte å jobbe seg fram mot en syntese som tok opp i seg disse elementene og forente dem med hans gamle basis innenfor folk og pop. Han fikk kontakt med Richard Branson, en geskjeftig platehandler som ville starte plateselskap. Han så et potensiale hos Oldfield og ga ham muligheten til å gå i studio for å spille inn sitt debutalbum, som fikk navnet Tubular Bells.

Suksess, suksess og atter suksess ...
Tubular Bells var noe forfriskende nytt når det kom. Med unntak av litt hjelp fra medlemmer av Henry Cow og Edgar Broughton Band, spiller Oldfield absolutt alle instrumentene selv, alt fra akustiske gitarer til rørklokkespill. Med sine langstrakte temautviklinger (hele albumet består i bunn og grunn av en låt på 52 minutter spredd over to platesider) og til da uhørte blanding av folkemusikk, rock og minimalismens meditative uttrykk, berørte den en nerve hos et publikum som ville høre noe genuint nytt. Tubular Bells traff publikum med full tyngde og ble en bestselger i millionklassen. Suksessen førte til at Branson tjente en haug med penger som han brukte til å satse på nye og spennende band i plateselskapet Virgin, og en periode var band som Henry Cow og Hatfield and The North signert hos Branson.

Oldfield fulgte opp med albumene Hergest Ridge, Ommadawn og Incantations, som alle baserte seg mer eller mindre på den samme formelen med bredt anlagte symfoniske verk. Kronen på verket er livealbumet Exposed, som viser en frisk og vital Oldfield som putter inn gamle klassikere i ny drakt på en imponerende måte. Men med albumet Platinum fra 1980 kom det kortere låtformatet inn, og selv om hans «coverversjon» av minimalisten og forbildet Philip Glass’ «North Star», er av høy kvalitet, viser likevel Oldfield at han har begynt å miste det magiske grepet om musikken sin, og fra da av har egentlig gjespene vært større enn hurraropene, og Oldfield er vel nå for en musikalsk bakstrever å regne. Med unntak av et par forfriskende musikalske vindpust på Amarok fra 1990, der den episke en låt pr. skive gjorde en kort tilbakekomst, har det ikke vært mye å glede seg over. Men få med deg syttitalls-produksjonen hans. Den er så absolutt verdt en plass i samlingen din.