Premiata Forneria Marconi (PFM)

Italia ble tidlig et stort marked for prog, psykedelia og annen eksperimentell musikk, og mange legendariske progband (særlig Van der Graaf Generator og Genesis) slo gjennom her før de fikk antydning til suksess i hjemlandet. Italienerne var tidlig ute med prog, og P.F.M. var et av de italienske bandene som etterhvert skulle vise seg å få en viss suksess i utlandet og etterhvert kunne regnes som stilskapende.

Bakeri og prog ...
I begynnelsen av 70-tallet kom kjernen til det som skulle bli Premiata Forniera Marconi sammen. Dette lange og klønete navnet betyr noe sånt som Det Premierte bakeriet til Marconi, og det er full ut forståelig at de etterhvert brukte den mer hensiktsmessige forkortelsen P.F.M.

Det første albumet Storia di un minuito fra 1972, er en liten perle innen tidlig italiensk progrock. Javisst kan man høre gjenklang fra særlig Genesis, men de pastorale akustiske øyeblikkene er helt deres egne og gir skiva et forfriskende annerledes preg.

Allerede samme år hadde de klar oppfølgeren Per Un Amico, og her hører man et band i fri utfoldelse. Det åpner med nydlige gitarer og mellotroner for så å gli over i tunge rytmer som klart har stått modell for Änglagård. Deretter er skiva et symfonisk mesterverk. Jeg skal ikke nekte for at det fantes mer nyskapende italienske band enn P.F.M, men jeg står for påstanden at Per Un Amico er en skive fyllt til randen av nydlige melodier og uforglemmelige melodier. Alle musikerne er av høy klasse og de står for musisering som er av minst like høye klasse som hos band som ELP, Genesis og Yes.

En øy fyllt av vakker musikk…
I 1974 kom albumet L'Isola Di Niente, som bringer elementene fra de to foregående albumene sammen med påvirkning fra jazzrock og ELP. Den gamle King Crimson poeten Pete Sinfield bidro med teksthjelp på platas ene engelskspråklige kutt, og han skaffet dem også kontakt med Manticore Records, det nystartede plateselskapet til ELP.

Dette resulterte i at musikk fra dette albumet samt de to foregående ble slått sammen til to (de to første fikk den engelske tittelen Photos Of Ghosts og det andre The World Became The World). De engelskspråklige utgavene ble utsatt for en redigeringsmessig voldtekt, og det å oversette de nydelige italienske tekstene til ubehjelpelig engelsk ødela alt det bandet hadde bygget opp av stemninger på originalutgavene. Skaff deg de italienske utgavene først som sist!

Turnevirksomhet i Italia og utlandet fulgte og P.F.M. fikk et visst navn. Men de klarte dessverre ikke å følge opp den gjennomgående høye kvaliteten på de tre første skivene. Chocolate Kings fra 1975 og Jet Lag fra 1977 begynner å lukte av tomgang og utværing av gamle ideer. Dessuten begynner jazzrocken og ta overhånd, og noen av innslagene på disse skivene har mer til felles med amerikansk vestkyst rock enn pastoral italiensk prog. Etter 1977 har ikke P.F.M. gitt ut noen skiver som burde være av interesse for den som er interessert i progrock.