Anthony Phillips

Akkurat da Genesis så ut til å være på randen av et gjennombrudd fant gitaristen det for godt å slutte, en beslutning som var nære på å knekke bandet. Hans bidrag til Trespass var betydelig, og Tony Banks har i ettertid uttalt at da Anthony Phillips forlot Genesis var det den eneste gangen i bandets historie de var i tvil om de skulle fortsette. Nå gjorde de heldigvis det, mens Phillips trakk seg midlertidig vekk fra rampelyset, og tilbragte de neste årene med å studere musikk. Først i 1977 fant han tiden moden til å gi ut en plate, og på sin debutplate (innspilt over flere år) samarbeidet han med tidligere kolleger Mike Rutherford og Phil Collins i tillegg til navn som John Hackett, Jack Lancaster og Tom Newman. Plata, som fikk navnet The Geese And The Ghost har et coverbilde (coveret er forøvrig tegnet av Peter Cross som over årene skulle lage mange fantastiske plateomslag for Phillips) som viser en trubadur lett henslengt under et tre mens et romantisk engelsk landskap i lyse farger med åkrer og enger, skogholt, små vann, svingete veier, elver og broer, slott og riddere brer seg ut i bakgrunnen. Og akkurat slik er musikken også. Han har tatt tak i de pastorale elementene til Genesis og snekret tilsynelatende enkle, men vakre og intelligente låter som både tiltaler og engasjerer. To lange verk; «Henry, Portraits from Tudor Times» og «The Geese And The Ghost» tar størstedelen av plassen på plata. Henry er som tittelen antyder inspirert av renessansens musikk og er basert rundt Phillips’ og Rutherfords 12-strengs gitarer, mens tittelkuttet er en lang (nesten 16 minutter) episk fortelling, også den dominert av akustiske gitarer, avbrutt av innslag med slagverk, harmonium, orgel, piano, mellotron og el-gitarer, pluss et lite orkester. The Geese And The Ghost er en lavmælt perle av en plate.

Til sin neste plate, Wise After The Event hadde Phillips alliert seg med produsenten Rupert Hine og den eksklusive rytmeseksjonen Michael Giles (trommer) og John G Perry (bass). Plateselskapet hadde bedt om mer ”pop-musikk”, og Phillips inkluderte to kjappe, fengende låter, «We’re All As We Lie» og «Pulling Faces». Ellers er den største forskjellen fra Geese, at alle sporene er vokale, og at det er Phillips selv som synger. Den pastorale stemningen er fremdeles til stede, ikke minst i låter som «Birdsong» og «Greenhouse». En plate som det tar litt tid å komme inn i, men som er både rørende og ektefølt.

I 1979 kom den tredje plata, Sides. Nå var kontrastene i materialet gjort enda tydeligere; side 1 var ”pop” mens side 2 var ”prog”. På ”pop”-siden merker man seg den geniale «Um & Aargh» (et ordspill på A&R og med en tekst som ifølge Phillips inneholder genuine utsagn fra denne ikke altfor avholdte yrkesgruppa). ”Prog”-siden inneholder godbiter som «Bleak House», «Magdalen» og «Nightmare», tre låter som langt overgår det Genesis drev med på samme tid. «NightmareB og «MagdalenB er forresten to opptak Michael Giles godt kunne brukt som vedlegg til jobbsøknadene sine... Sides er nok totalt sett den mest ”progressive” plata til Anthony Phillips. Kontrasten til den neste utgivelsen, 1984, var derfor rimelig stor. Her er det pent lite trivelig pastoral engelsk 12-strengsgitar-prog, derimot er det mye umenneskelige rytmebokser, synther og annen tvilsom elektronikkakrobatikk. Plata ble laget i samarbeid med perkusjonisten Richard Scott, og det fremmedgjorte blir understreket gjennom coveret som er et dystert sorthvitt-bilde av et åpent hundebur. Det er kun noen sekunder gitar på hele plata, resten er synthmusikk, som en kald, steril utgave av Vangelis. 1984 er nok Phillips’ mest ”odde” utgivelse, men vurdert i ettertid føyer den seg rett så godt inn i rekken av plater og står seg faktisk ganske bra.

Til sin neste plate i 1983 tok Anthony Phillips pop-konseptet helt ut, og Invisible Men (forresten kreditert til The Anthony Phillips Band) er nettopp derfor av mange rangert som hans aller dårligste utgivelse. Plata var et nytt samarbeid med Richard Scott, og for de med aversjon mot popmusikk var det nok en relativt stor nedtur. Men for noen få (deriblant undertegnede) er Invisible Men en fengende, trivelig og upretensiøs plate full av gode tekster, glitrende melodier og lun humor.

Fem år tok det før neste ”offisielle” plate, som var musikk til filmen Tarka The Otter (musikken ble dog aldri brukt i filmen), etter en bok av Henry Williamson. Plata var et samarbeid med Harry Williamson, forfatterens sønn. Delikat orkestermusikk som var påbegynt så tidlig som i 1971, den første demoen ble gjort i 1975, men det skulle altså gå ytterligere 13 år før plata så dagens lys. På Tarka krysser Phillips grensene mellom populærmusikk, New Age og klassisk musikk.

Det samme utgangspunktet hadde han for Slow Dance (1990). Selv om denne plata tok to år å lage (i motsetning til 17 år for Tarka), er det en plate som virker mye mer inspirert og full av overskudd. Phillips spiller keyboards og gitar og han får selskap av et lite orkester bestående av strykere, obo, klarinett, fløyter, trompet og to harper(!). Slow Dance er kanskje Anthony Phillips’ mest ambisiøse prosjekt, og også den siste av platene hans med en så omfattende besetning.

Parallelt med disse utgivelsene produserte Phillips et utvalg plater i en mindre skala, for gitar, piano, synther, som oftest alene, noen ganger i samarbeid med en annen musiker. Disse relativt beskjedne innspillingene kalte han Private Parts & Pieces, og til nå er det produsert 10 plater. Stilmessig er det veldig nært New Age musikken, selv om Phillips har et noe annet utgangspunkt. For et ”progressivt” øre er mye av det ganske intetsigende, begivenhetsløst, ja bent fram kjedelig, men det finnes utsøkte godbiter innimellom. Av størst interesse er nok PP&P nr 2 som inneholder den interessante «Scottish Suite» som er en naturlig forlengelse av The Geese And The Ghost og som presenterer den utsøkte rytmeseksjonen Mike Rutherford (bass) og Andy McCulloch (trommer). Av interesse er også The Archive Collection Volume 1 som i hovedsak består av demoer, for eksempel noen fra 1969 hvor Phillips og Rutherford har en skisse av det som senere skulle bli til «The Musical Box».

I samme kategori som PP&P kan vi også plassere Missing Links som inneholder ”Television and Library Music”. Idag er Anthony Phillips i hovedsak engasjert med å skrive musikk for TV, og sjansen for flere album i tråd med Sides er relativt liten, men ”noe jeg kan gjøre når jeg blir millionær”, som han uttaler i et intervju.

Anthony Phillips har ikke for vane å gjøre livekonserter, men i en radioinnspilling fra 1993, The Living Room Concert, gir han oss høydepunkter fra en lang karriere i en intim og utsøkt innspilling.