Pink Floyd

Pink Floyd - prog? Diskusjonene er mange, men det er nok liten tvil om at de var viktige brikker i unnfangelsen av det som skulle bli den progressive rocken, sammen med grupper som f. eks. Moody Blues og The Nice.

Historien om Pink Floyd går tilbake til 1965 da gitaristen Roger Keith Barrett (bedre kjent som Syd Barrett) forlot fødebyen Cambridge, og dro til London for å studere kunst. Der møtte han tre arkitekt-studenter som også var fra Cambridge. Det var bassisten Roger Waters, trommeslageren Nick Mason og organisten Rick Wright. Etter uttallige navnekombinasjoner døpte han gruppa Pink Floyd, oppkalt etter to blues-artister. Rhythm'n'blues var også deres utgangspunkt i startfasen, men de kastet seg snart på den psykedeliske bølgen.

Syd Barrett hadde et stort talent innenfor det å skape naive og nyskapende poplåter som passet perfekt i tiden. Et par av singlene (deriblant «See Emily Play») sendte de inn på hitlistene. Pink Floyd ble imidlertid aldri noe typisk single-band. De foretrakk heller å fordype seg i utflippede improvisasjoner og jam-sessions, noe som kom frem gjennom live-utgaven av Floyd på dette tidspunktet.

Debut-albumet The Piper At The Gates Of Dawn (1967) skapte i sin tid et jordskjelv innen britisk psykedelia, og fremstår selv i dag som et av de virkelig nyskapende verk innen sjangeren. Barrett var tidlig ute med å eksperimentere med stemmer og andre lyder enn sang og instrumenter - noe som etterhvert ble et varemerke for bandet.

Dessverre eksperimenterte han ikke bare med musikk. Til å begynne med så det ut til at hans enorme inntak av LSD hadde kreativ effekt. Men etterhvert utviklet Barrett schizofrene trekk og påfunnene ble stadig sykere. Han fikk den fikse ideen å spille en eneste akkord på hver eneste låt - på hver eneste konsert. I en slags overgangsfase kom David Gilmour inn på gitar, og etter en heller mislykket periode med fem medlemmer overtok Gilmour Syds plass i Pink Floyd. Barrett ble skjøvet ut av gruppa.

På denne tiden gikk gruppa mer i retning av å utforske lyd og spille lange temaer. Med LP'en A Saucerful Of Secrets (1968) innførte gruppa helt nye måter å lage lyd på. Teknikken og utstyret var avansert og konsertene introduserte "kvadrofonisk lydsveiping".

Den neste LP'en var soundtrack-albumet More (1969) som inneholder alt fra mer akustiske landlige spor, til drønnende demonisk tungrock, via mer eksperimentelle lyd-utflukter og humoristisk galskap.

Oppfølgeren Ummagumma (1969) var et dobbelt-album bestående av live og studio-spor, side om side. Studiosporene var av forholdsvis eksperimentell art og gav hvert bandmedlem individuelle muligheter til å utforske og eksponere sine egne musikalske visjoner.

Pink Floyds første kommersielle gjennombrudd kom i 1970 med albumet Atom Heart Mother. Hele første side var viet tittelkuttet som var skrevet i samarbeid med komponisten Ron Geesin. Stykket var symfonisk oppbygd med mektig kor og orkester.

Året etter fulgte de opp med Meddle. «Echoes» som er hovedverket på albumet viser Pink Floyd fra sin mest progressive side. Flytende, drømmende og fantasistimulerende er tre stikkord. Foruten åpningskuttet «One Of These Days» som er en røff spacerocker, består resten av albumet av mer lavmælte, akustiske spor.

Obscured By Clouds (1972) ble nok et soundtrack-album og kan betegnes som en komprimert videreføring av forgjengeren sentrert rundt kortere låtformat. Filmatiske instrumentaler iblandet døsige, landlige spor og mer rockorienterte Gilmour-innslag.

Det definitive gjennombruddet kom som kjent i 1973 med konseptalbumet Dark Side Of The Moon. Den perfekte kombinasjon av vakker musikk, overraskende effekter og en lydkvalitet av ukjent format gav de også tilgang til et verdensomspennende publikum. Plata innledet en ny epoke med Roger Waters i lederstolen.

I 1975 fulgte de opp suksessen med Wish You Were Here, et album som er noe mindre dynamisk, men mer varm og drømmende enn sin forgjenger. Temaet fra «Shine On You Crazy Diamond», gjør opplevelsen av plata til et atmosfærisk stykke symfonisk rock.

Bandets neste verk var konseptalbumet Animals (1977). Her fikk Waters' pessimisme frie tøyler og komposisjonene var lange, dristige og fremdeles svært space-preget. Plata varierer mellom akustisk visesang, symfo, Gilmour-soloer i fusion-drakt, og til og med kompromissløs pønk-energi. Live-utgaven fra denne perioden viste bandet fra deres desidert tyngste og mest aggressive side!

Mens de øvrige medlemmene jobbet med soloprosjekter/andre produksjoner skrev Waters den definitive musikalske romanen om etterkrigsgenerasjonen - The Wall. Relativt trist i melodiføringen, men spekket av voldsomme, men vakre melodier. Tekstene var et kapittel for seg og produksjonen var mildt sagt monumental.

På denne tiden oppstod det store konflikter innad i bandet. Roger Waters fikk en slags forestilling om at det var han som dro lasset og gav Rick Wright sparken etter turneen. Neste album The Final Cut består stort sett av overliggere fra forrige album. Noen mener at plata var en solid nedtur, mens andre mener den deler mange av de samme kvaliteter som The Wall.

Vennskapet i gruppa var fullstendig ødelagt og det hele tilspisset seg i så stor grad at Roger Waters til slutt ønsket å møtte de resterende medlemmer i rettssalen. Han ytret ønske om å avvikle bandet, noe de andre i Pink Floyd sterkt motsatte seg. Det endte med at Waters tapte rettsaken og de andre fikk beholde retten til navnet. Siden har de gått hver sin vei. Roger Waters som soloartist, de andre som Pink Floyd.

Pink Floyd er snart tilbake i regi av Gilmour og Mason. Noe senere vender også Rick Wright tilbake. I 1987 ser A Momentary Lapse Of Reason dagens lys og selv om savnet av Waters er påtagelig viser plata at bandet fremdeles kan kréere vakker musikk. Rett skal være rett; plata lukter 80-talls og uttrykket er hakket mer grandiøst enn før.

I 1994 kom Pink Floyds foreløpig siste album The Division Bell. Lydmessig lukter de på soundet som preget bandet i perioden 1973-75. Materialet er komponert i fellesskap gjennom utprøving og samspill og fungerer bedre enn på lenge. Fremtiden? Inntill videre er Pink Floyd lagt på is, men David Gilmour og Rick Wright jobber med hvert sitt soloalbum. Det samme gjør Roger Waters.