Porcupine Tree

Steven Wilson ble født 3. november 1967 i Hemel Hempstead, Hertfordshire i England, og var bare 20 år gammel da han sammen med barndomskameraten Malcolm Stocks dannet bandet Porcupine Tree i 1987. Han var selvlært som både gitarist og keyboardist, og elsket å skrive og arrangere musikk.

Porcupine Tree var i begynnelsen aldri ment som noe seriøst, men mer som en frisone for å eksperimentere og utvikle seg som musiker. Av inspirasjonene var Pink Floyd helt tydelig den største for Wilson. Det tok ikke lang tid før han dessverre ble alene om prosjektet, men lenge levde Porcupine Tree i skyggen av Wilsons egentlige band, No-Man. Her spilte han og skrev musikk sammen med en annen god kamerat ved navn Tim Bowness. Men det tok ikke lang tid før Porcupine Tree ble den unge britens hjertebarn. Wilson skrev timevis med musikk, og i 1989 laget han en kassett, Tarquin’s Seaweed Farm, som ble sendt ut til alle han følte kunne være interesserte. Det britiske undergrunnstidsskrifet Freakbeat var en av disse, og disse var samtidig i gang med å danne sitt eget plateselskap. Dette førte etter hvert til at Wilson fikk muligheten til å spille inn mer musikk, blant annet på en samling av briske undergrunnsband. Hjulene hadde begynt å rulle.

Delirium Records
Selv om det skulle ta nesten to år før den offisielle debuten kom, var Steven Wilson alltid trygg på at Porcupine Tree skulle opp og frem. Han skrev i 1991 under en kontrakt med Delirium Records. Her fikk har spilt inn nevnte Tarquin’s Seaweed Farm, samt oppfølgeren The Nostalgia, på nytt. Disse skulle også gis ut på nytt, men Wilson valgte heller å samle de beste sporene fra de to skivene, og gi dem ut under tittelen On The Sunday Of Life. Den ferske debutskiva kom tidlig i 1992, og Porcupine Tree hadde endelig klatret det første steget på stigen. On The Sunday Of Life ble utgitt i tusen eksemplarer av typen deluxe gatefold sleeve, men ble nesten umiddelbart utsolgt, noe som følgelig førte til at Delirium trykte opp flere eksemplarer av albumet i vanlig CD-versjon. Bandets første hit «Radioactive Toy» sto frem på albumet, og ble raskt en favoritt blant fansen. Musikken til Porcupine Tree var på denne tiden i stor grad psykedelisk rock.

Porcupine Tree og No-Man
Like etter On The Sunday Of Life fikk Wilsons andre prosjekt No-Man kontrakt med plateselskapet One Little Indian Records. Dette førte til at Wilson nå måtte bruke mer av tiden sin sammen med Bowness og No-Man. Deres debut Loveblows & Lovecries - A Confession fra 1993 fikk solid mottakelse i media, og gjorde det etter hvert mulig for Wilson å slutte i sin jobb for å konsentrere seg fullt om musikken. No-Man kombinerte på denne tiden med sjangre som artrock, ambient, postrock, jazz og pop. Til tross for No-Mans suksess følte Wilson at for å kunne utvikle og overleve med Porcupine Tree, så var det viktig å fortsette å skrive musikk. Fruktene fra disse idéene resulterte i et 30 minutter lang singel, «Voyage 34», som med sine 60-tallsreferanser og syrete gitarsoloer ble tatt svært godt i mot i undergrunnsmiljøet i England. På denne perioden i britisk musikk var mange av de mest vellykkede bandene de som eksperimenterte med sjangre og uttrykk. Derfor fikk både Porcupine Tree og No-Man muligheten til å blomstre.

Fra soloprosjekt til band
«Voyage 34» var egentlig ment å være én av låtene på det kommende albumet Up The Downstair, men da dette ble et enkelt album istedenfor et dobbelt, ble låten utelatt. Albumet ble uansett nok en suksess, og blant annet omtalte bladet Melody Maker skiva som «a psykedelic masterpiece». Publikum kunne nå ikke overses lengre, og Wilson hentet inn musikere som gjorde det mulig for bandet å holde konserter. Inn kom Colin Edwin (bass), Richard Barbieri (keyboards) og Chris Maitland (trommer), mens Wilson stod for gitar og vokal. De tre hadde fra før spilt sammen men Wilson på ymse prosjekter, og alle var eksepsjonelle musikere som på best mulig måte ville videreføre Porcupine Trees musikalske uttrykk. Det tok ikke mange ukene før bandet spilte inn live-skiva Spiral Circus, og denne ble utgitt på vinyl ikke lenge etter. Samtidig var Wilson allerede i gang med å skrive ny musikk, og først ut var en singel bestående av de to låtene «Stars Die» og «Moonloop». Dette var det første studiomaterialet som ble spilt inn av bandet som helhet. Albumet The Sky Moves Sideways kom også etter hvert, og viste bandet fra en ny side. Her skapte Wilson et lydlandskap bestående av vakre melodier og ambient eksperimentering. Mesteparten av albumet ble okkupert av det 35 minutter lange tittelsporet, en låt som i utgangspunktet var ment å fylle hele skiva. Den psykedeliske rocken var fraværende, men samtidig hadde den progressive rocken virkelig fått sitt inntog.

Kommersiell suksess
Ved dette tidspunktet hadde Porcupine Tree på mange måter etablert seg på den britiske rockescenen. Wilson skrev stadig ny musikk, bandet holdt flere vellykkede konserter og publikum ville ha mer. Signify kom allerede året etter The Sky Moves Sideways, et album som videreførte det sterke livesoundet bandet hadde hatt. Bandet kombinerte en rekke stilarter innenfor både rock og avantgarde i det som for mange fans ble deres største møte med bandet hittil. I etterkant dro også bandet ut på en større europeisk turné.

Porcupine Tree var nå høyt respektert i den britiske undergrunnen, samtidig som et større og større publikum også hadde begynt å røre på seg rundt om i Europa. I 1997 spilte de i Roma for 5000 mennesker hele tre kvelder på rad, og disse konsertene ble tatt opp og utgitt under tittelen Coma Divine. Dette live-albumet ble en farvel til Delirium Records, da de ikke lenger kunne bidra med ressursene til å hjelpe Porcupine Tree videre.

I hele 1998 satt Steven, Edwin, Richard og Chris i studio for å spille inn det sitt neste album. Bandet ble etter hvert plukket opp av det lovende plateselskapet Snapper, og i 1999 kom Stupid Dream i butikkene. Albumet ble lansert i store deler av Europa og nå også i USA, og en påfølgende turné ble gjort. De tre singlene fra skiva, «Piano Lessons», «Stranger By the Minute» og «Pure Narcotic» ble alle eksponert for massiv radiospilling i USA. I tillegg var «Even Less», albumets første kutt, en musikalsk revolusjon for både bandet og fansen. Låten er i dag fortsatt blant de største publikumsfavorittene på konserter. For første gang lagde nå Wilson musikk som var lettere tilgjengelig, både for radio og for et større publikum. Likevel beholdt bandet sin stil, og fikk nye fans samtidig som de gamle ble tilfredsstilt.

Overgangen til Snapper var kolossal, og Wilson kunne begynne å skrive ny musikk like etter at utgivelsen av Stupid Dream og den påfølgende turnéen var unnagjort. Til denne innspillingen fikk han hentet inn et lite strykerorkester, i regi av XTCs Dave Gregory. I så måte ble Lightbulb Sun, som ble tittelen på den nye skiva, nok et nytt møte med Porcupine Tree. Albumet ble bygd på miksen av strukturen, lydlandskapet og dynamikken fra Stupid Dream, men utviklet seg videre til å totalt sett bli en mer intens og organisk affære. Wilson hadde nok en gang full kontroll på hvordan Porcupine Tree skulle låte og være. Albumet ble utgitt i mai 2000, etter at singelen «Four Chords That Made A Million» hadde snurret på radio i noen uker. Den stadige suksessen førte til at Porcupine Tree ble med Dream Theater på en større turné, noe som garantert bare førte til et enda større publikum for britene.

Atlantic Records
Igjen var det duket for nok et bytte av plateselskap. Denne gangen Atlantic Records neste stoppested, men først ga bandet sammen med Snapper ut en samling av uutgitte låter og alternativer versjoner av tidligere låter på skiva Recordings. Videre solgte bandet ut flere konserter i statene, før man satte hodene sammen igjen for å lage en kompilasjon av de beste låtene fra tiden i Delirium. Stars Die – The Delirium Years ble den første utgivelsen på Atlantic Records. Trommeslager Chris Maitland forlot bandet i forkant av denne skiva, altså i 2002, og den langvarige bekjentskapen Gavin Harrison tok hans plass. En dyktigere trommis kunne Porcupine Tree neppe ha funnet.

Senere dette året kom Wilson og co. med sitt kanskje mest gjennomførte verk, In Absentia. Her kombinerte bandet tyngre, riffbaserte rockelåter med vakre ballader og instumentaler. Et utrolig variert album som solgte over 100,000 det året det kom, og som nådde listene i flere europeiske land. Låten «Blackest Eyes» har for mange blitt ensbetydende med Porcupine Tree, og har vært en gjenganger på omtrent samtlige konserter bandet har holdt siden 2002. For å promotere skiva dro bandet ut på turné i både Nord-Amerika og Europa, og med seg på reisen hadde de svenskene i Opeth, et band Steven Wilson senere kom til å produsere skiver for. I tillegg ble gitarist John Wesley en del av bandet når de holdt konserter.

I løpet av denne periode nådde også bandet nye høyder rent kunsterisk. Den svenske fotografen Lasse Hoile fikk som oppgave å utvikle de visuelle delene av bandets musikk, både i forhold til artwork på skivene og ikke minst på konsertene. Enda et steg i riktig retning for Porcupine Tree.

Fortsettelsen
Herfra gikk det egentlig bare én vei for britene i Porcupine Tree. Oppfølgeren til suksessen In Absentia kom i 2005 og hadde tittelen Deadwing, bandets kanskje mørkeste utgivelse. Dette albumet tok inspirasjon etter et filmskript Steven Wilson skrev sammen med filmkameraten Mike Bennion. Wilson håper fortsatt på at denne film-idéen en gang kan bli realisert. I form av de to siste skivene hadde bandets sound virkelig begynt å forme seg inn til noe nytt. De var mørkere og tyngre, men også mer varierte og mystiske. Wilsons utrolige teft for den gode melodien, uavhengig av stilart, er det få som kan kopiere fra han. Det er denne egenskapen som har gitt bandet den suksessen de har hatt, og det publikummet de har nådd. I dag er det Atlantic Records som distribuerer musikken deres i USA, men Roadrunner gjør det samme på det europeiske markedet.

Porcupine Tree kom endelig med sin første DVD i 2006 med Arriving Somewhere, en tittel som ble hentet fra den fantastiske låten fra Deadwing med samme navn. En utgivelse som går langt utenpå de fleste liveutgivelser i dag, og som tar det visuelle til nye høyder. Deres foreløpig siste album kom i fjor, og hadde tittelen Fear Of The Blank Planet. Albumet følger i fotsporene til forgjengeren, og viser at både Steven Wilson og Porcupine Tree er å regne med i lang tid framover.skive.