Procol Harum

Procol Harum het slett ikke Procol Harum da de i perioden 1963-65 ga ut et knippe singler og EPer. Gary Brooker, Robin Trower, BJ Wilson og Chris Copping var under navnet The Paramounts et av Englands beste R&B liveband. Men heller ikke de fikk den forventede suksessen, kastet desillusjonerte inn håndkleet, og framsto kort tid etter med ny identitet og nye musikalske inspirasjonskilder.

Procol Harum deler skjebne med en del andre band (for eksempel The Zombies og A-Ha) gjennom det at de fikk en kjempesuksess med sin første singleplate, noe de aldri greide å gjenta til tross for mange iherdige forsøk. For å gjøre saken enda verre, gikk bandet mer eller mindre i oppløsning samtidig med at «A Whiter Shade Of Pale» entret toppen av hitlistene. Og da de endelig, etter lang trenering fra plateselskapets side, fikk et debutalbum på beina «glemte» de å inkludere sin store hit, noe som var utenkelig også på den tiden. Slik opplevde de at slottet de hadde bygget gjennom en av pophistoriens fineste og mest suksessfulle låter formelig ble skylt ut med tidevannet før de rakk å redde inventaret...

Ikke desto mindre er debutplata deres et meget respektabelt album. Bandet hadde flere sterke sider, Gary Brookers sjelfulle, nesten «svarte» stemme, organist Matthew Fishers forkjærlighet for Bach, Robin Trowers bluesgitar, og ikke minst den meget dyktige trommeslageren Barrie «B J» Wilson, mannen som takket nei til trommejobben i Led Zeppelin. Alle tekstene var skrevet av gruppas sjette medlem, Keith Reid. Hans til tider kryptiske, men meget velklingende tekster har vært gjenstand for mye tolkning gjennom årene, mesteparten sannsynligvis det rene vrøvl. Plata var produsert av Denny Cordell, en ny og meget dyktig produsent som var i ferd med å skape seg et stort navn.

Procol Harum fulgte opp single-suksessen med den nesten like fine «Homburg» som heller ikke denne fikk plass på noen av bandets album. Bandets andre album fikk navnet Shine On Brightly. Også denne plata var full av sterke låter, størst oppmerksomhet vakte nok den sytten og et halvt minutt lange suiten «In Held Twas In I» som fylte mesteparten av side 2 og som var satt sammen av fem ganske ulike komposisjoner.

På grunn av alle problemene med produksjonsselskapet sitt, den klønete håndteringen av plateutgivelsene, og konflikter med tidligere bandmedlemmer, falt bandet nærmest i unåde i hjemlandet. Derimot bygde de sakte, men sikkert opp et navn i USA og Europa, både som liveband og gjennom albumene. De fulgte opp Shine On Brightly med A Salty Dog som også ble deres neste single.« A Salty Dog» er kanskje den fineste låta Gary Brooker og Keith Reid har skrevet, nydelig orkestrert av Brooker selv. Albumet er mer ujevnt, med sine høydepunkter, men også med en del ting som aldri burde vært der. Robin Trower hadde også begynt å levere stoff til platene, og hans låtskrivertalenter, og ikke minst vokale prestasjoner, ligger langt under det Brooker og Fisher leverte.

Etter A Salty Dog sluttet Matthew Fisher og bassist Dave Knights. Som erstatning bragte de inn tidligere bassist i The Paramounts, Chris Copping, som fikk i oppgave å håndtere både bass og orgel. Copping hadde studert pianospill i sin ungdom og var slett ikke noe dårlig erstatning for Fisher. Litt enklere i spillestilen, men en førsteklasses lagspiller. Bandets neste plate, Home viser da også gruppa i fin form. Den har kanskje ikke de helt store høydepunktene som «A Whiter Shade Of Pale» eller «A Salty Dog», men vi unngår også de flaue innslagene som forgjengeren hadde. Home viser Procol på sitt mest blues-aktige, det er et tettere band enn tidligere, og en låt som «Whaling Stories» har vært en live-favoritt i årevis, den dukket også opp på live-albumet sammen med The Edmonton Symphony Orchestra noen år senere.

Keith Reid valgte ulike temaer for hvert album på denne tiden. Home handler om døden med titler som «Dead Man’s Dream» og «About To Die», mens temaet for bandets neste album, Broken Barricades, var sex. Broken Barricades er nok Procol Harums særeste og mest minimalistiske album — og også deres mest miskjente. Her svinger det fra det helt rocka i «Simple SisterB til det utsøkt elegante i «Luskus Delph» og «Broken Barricades». Ikke minst trommeslager B J Wilson får demonstrert sine ferdigheter på dette albumet.

Robin Trower forsvant etter Broken Barricades til en adskillig mer lukrativ solokarriere. Bandet valgte å hente inn både en ny gitarist og bassist, og Copping ble organist på heltid. Trowers erstattere, først Dave Ball (som spiller på live-albumet In Concert with the Edmonton Symphony Orchestra, et album som ga bandet en stor hit med «Conquistador») og senere Mick Grabham, var nok begge mindre særpregete gitarister enn sin forgjenger, men de var heller ikke så endimensjonale. Fra nå ble Procol Harum på mange måter et «mykere» og mindre kontrastrikt band. Trowers gitarspill, Jimi Hendrix-aktig og fuzz-befengt som det var, hadde gjort gruppa ganske hard i kantene. Brooker og Coppings klassisk-inspirerte toneganger fikk mindre motstand, noe som ikke nødvendigvis bare var av det gode. På den annen side, det var nok av dem som lenge hadde irritert seg over Trowers gitarspill, komposisjoner og sangstemme.

Grand Hotel het gruppas neste album, og på coveret hadde gruppa dresset seg opp i kjole og hvitt med flosshatt og champagneglass. Her presenterte de storslagne komposisjoner som «Grand Hotel» og «Fires Which Burnt Brightly» hvor de fikk hjelp av Christianne Legrand fra den legendariske vokalgruppa «Les Swingle Singers», berømt for sine Bach-tolkninger. Men her var også jordnære låter som «A Souvenir Of Londo» (som forresten handlet om kjønnssykdommer) og «Robert's Box». Totalt sett et altfor ujevnt album til å kunne bli en ekte Procol-klassiker.

På sitt neste album gikk bandet mer tilbake til røttene. De modererte de mest pretensiøse og grandiose elementene, og fylte albumet med enklere, men fremdeles meget velkomponerte låter. Exotic Birds And Fruit ble det siste store Procol-albumet. Her klaffet det meste, de rocket og de svingte uten å fornekte sine røtter som bandet som hadde Johann Sebastian Bach som en av sine viktigste inspirasjonskilder.

To album til ble det før bandet la inn årene, Procol’s Ninth fra 1975 som vel gjorde seg mest bemerket ved at det inkluderte en Beatles-cover («Eight Days A Week») og at det var produsert av legendene Leiber og Stoller, og Something Magic fra 1977 som viste bandet som en blek skygge av seg selv.

Gary Brooker fortsatte som soloartist, og ga ut et lite knippe album på 80-tallet som alle var helt OK, men ikke veldig mye mer. I 1991 kom gjenforeningsalbumet The Prodigal Stranger med Brooker, Fisher, Trower og Reid sammen for første gang siden 1971, men dessverre uten B J Wilson som nylig var avgått ved døden. Albumet viser et band som fremdeles hadde noe å fare med, men som kanskje ikke hadde nok bra materiale til et helt album.

Det har ikke blitt flere Procol Harum-plater (med unntak av et live-album spilt inn for BBC i 1975 og utgitt på Strange Fruit i 1999), men Brooker er fremdeles aktiv, senest med Bill Wymans Rhythm Kings. Matthew Fisher har spilt sammen med medlemmer av Pretty Things og Downliners Sect, mens Coppings navn sist dukket opp som gjestemusiker på Gnidrologs gjenforeningsalbum fra et år eller så tilbake.