Renaissance

Bak navnet Renaissance skjuler det seg egentlig to ulike grupper. Den opprinnelige gruppa var en videreføring av det hederskronte engelske bluesbandet The Yardbirds. Da denne gruppa brøt opp og Jimmy Page etterhvert dannet Led Zeppelin, fikk vokalist Keith Relf og trommeslager Jim McCarty tak i pianisten John Hawken som hadde fartstid fra et annet hederskront engelsk bluesband, The Nashville Teens, samt den ekstremt dyktige bassisten Louis Cennamo. Endelig ble Keith Relfs søster Jane med på vokal. Debutalbumet Renaissance (1969) inneholdt et knippe klassisk-inspirerte låter hvorav kuttet «Island», som også ble utgitt på single, var et klart høydepunkt. Produsent var en annen tidligere Yardbirds-musiker, Paul Samwell-Smith. Ganske snart sluttet Hawken for senere å dukke opp i Strawbs, og etterhvert fulgte alle de andre, slik at oppfølgeralbumet Illusion hadde enkelte låter gjort med en helt annen besetning. For å gjøre forvirringen total, dannet den opprinnelige Renaissance-besetningen (minus Keith Relf som da var død) bandet Illusion, og de ga til alt overmål også ut en LP ved navn Illusion, dog såpass mye senere som 1978.

Fra og med LP nr. 3, Prologue, var den besetningen som gjorde Renaissance kjent på plass, med vokalist Annie Haslam og keyboardist John Tout som de mest markerte medlemmene. De hadde et noe mer neddempet og finslepent lydbilde, Haslams stemme var (og er) klokkeklar og uskyldsren, og selvom plata er noe uferdig, viser den klare tegn på bandets utvikling. I ganske rask rekkefølge kom en håndfull album som stilmessig ligner hverandre en god del, men som alle karakteriseres av flotte komposisjoner, elegant framføring og en sterkere og sterkere klassisk influens i musikken. Ikke minst vises dette gjennom den utstrakte bruken av akustisk piano i en framtredende posisjon i det aller meste av låtmaterielet deres. Denne utviklingen kuliminerte med det doble livealbumet Live At Carnegie Hall hvor de får selskap av New York Philharmonic Orchestra.

I 1978 kom Azure d’Or som for første gang for alvor viste at bandet hadde nådd middagshøyden. Ikke bare var de klassiske hentydningene svakere, komposisjonsmessig viser plata et band på lavgir. Det ble to plater etter denne, som begge viser bandet på vei utfor stupet. Til alt overmål sluttet keyboardist Tout, og bandet fortsatte med tilfeldige gjestemusikere. I 1983 kom bandets siste plate, Time Line som dessverre ikke kan sies å være noe verdig punktum for en karriere som spant over mer enn 10 år og ga oss noe av det ypperste innen klassisk inspirert prog.