Roxy Music

Et av populærmusikkens mest særegne band, må være Roxy Music. Med sin klart progrockpåvirkede hybrid av avantrock og catchy pop, hadde de et uttrykk som skilte seg ut fra mange samtidige band ved å appellere like mye til hjerne som til hjerte.

Bandets unike sound hadde sitt utgangspunkt i møtet mellom de to mildt sagt forskjellige musikerne Bryan Ferry (vokal) og Brian Eno (synther, gitar, vokal, effekter) en gang på slutten av sekstitallet. Ferry hadde jobbet med forskjellige band og freelanceprosjekter, derav en audition for King Crimson, mens Eno hadde prøvd å livnære seg som bl.a. kunstner og postmann.

Som personer og musikere var de to som sagt vidt forskjellige; Ferry var sterkt inspirert av Beatlesinspirert pop og amerikansk soul, mens Eno var mer interessert i å følge sporene til avantpionerer som The Velvet Underground og som dem prøve å redefinere popmusikken ved hjelp av elementer fra avantgarde og samtidsmusikk. Spenningen mellom disse to ytterpunktene skulle prege bandet i den første tiden og resultere i musikk som man ikke hadde hørt maken til i kommersiell popsammenheng.

I begynnelsen byttet bandet besetning med jevne mellomrom, men på debutalbumet med samme navn fra 1972 hadde bandet sementert seg i form av Ferry, Eno, Andy Mackay på saksofon og obo, Paul Thompson på trommer, Rik Kenton på bass og Phil Manzanera fra progbandet Quiet Sun på gitar. Debuten Roxy Music fra 1972 ble produsert av Pete Sinfield fra King Crimson, og er et spennende brygg som i tidens løp har satt sitt preg på sjangre som art-pop, new wave, pop. Alle låtene har gjennomgående veldig sterke melodier, ganske så uforutsigbare sangstrukturer og et lydbilde preget av Mackays kompetente saksofon, Manzaneras stødige riffing og flammende soloer over Enos synther og gurglendelydeffekter. På toppen av dette ligger Ferrys croonerstemme og holder det hele sammen. Albumet krøp inn på ti på topp på de britiske hit-listene, og singlene «Virginia Plain» og «Pyjamarama» viste at bandet behersket både LP og singelformatet til fulle. Bandet ble en sensasjon i Storbritannia med sin coole stil og oppsiktsvekkende kostymer, men i USA ble bandet totalt oversett.

Andrealbumet For Your Pleasure fra året etter er en god oppfølger og på ingen som helst måte preget av å være den «vanskelige andreskiva». Men nå hadde forskjellene mellom Eno og Ferry begynt å slå ut i rene stridigheter, og Eno valgte å forlate gruppa for å begi seg en solokarriere i vold.

Som erstatning for Eno, kom den genierklærte multiinstrumentalisten Eddie Jobson (synther, fiolin, effekter) inn, og tredjealbumet Stranded (utgitt sent i 1973) makter å ta opp tråden fra skivene med Eno. Blandingen av iørefallende pop, styggvakker avantgarde og råbra spilling, ga bandet sitt første nummer en album i hjemlandet. Både Manzanera og Mackay hadde vært med å skrive låter, noe som ga bandet enda større bredde i uttrykket. Stranded ble godt mottatt i USA, og med oppfølgeren Country Life fra 1974 fikk de sitt første topp førti skive i USA. Etter utgivelsen av albumet Siren og en turné som bl.a inkluderte John Wetton på bass, var bandet utslitt av det stadige kjøret med innspillinger og turnering i høyt tempo, og de bestemte seg sommeren 1976 for å ta en pause.

Etter en pause på halvannet år, kom bandet sammen igjen, men stilen var nå trukket ut i et veldig kommerspopsound. Musikken var ikke dårlig, men sammenlignet med de første skivenes spontanitet, uforutsigbarhet og kontrollerte galskap, var det en nedtur. Men suksessen var sikret salgsmessig, og bandets utgivelser fram til oppløsningen i 1983, gjorde dem til verdensstjerner. Bandet har hatt en par gjenforeningsturneer og har vist seg å være et imponerende bra liveband, men noe nytt album er i skrivende øyeblikk ikke på trappene.