Rush

En dose med Led Zeppelin pluss litt til..
Den kanadiske trioen Rush er et sterkt omdiskutert band blant progrockfans, og blir av noen hyldet og av andre bare foraktet. Bandet har med få unntak vært sentrert rundt vokalist og bassist Geddy Lee, gitarist Alex Lifeson og trommeslager Neil Peart. Peart erstattet i 1975 den opprinnelige trommeslageren John Rutsey, som spilte på debutalbumet Rush, der bandet hadde så mange referanser til band som Led Zeppelin, Blue Cheer og Vanilla Fudge at det hele ble litt parodisk.

Nye referanser,nye takter...
Etterhvert hørte bandet stadig mer på britisk progressiv rock, noe som også påvirket bandets musikk. Men Fly by night, Caress of Steel og 2112 var i all hovedsak konsentrert mer rundt tung rock enn typisk progressiv rock. Men i 1977 anskaffet bandet en synth og musikken tok nye vendinger. Albumet A Farewell To Kings er et sted fremover på vei mot et mer typisk progressivt lydbilde, men sammenlignet med sine forbilder låter det mindre gjennomarbeidet og råere i form og uttrykk. Hemispheres (1978) går i samme gata, og først på Permanent Waves (1980) finner de en unik formel som kombinerer tungrock med prog på en måte som band som f.eks Dream Theater tydeligvis har hatt som forbilde. På oppfølgeren Moving Pictures (1981) fullendes dette, og skiva er med sin sylskarpe produksjon, gode låter og gnistrende samspill snart 20 år etter et overraskende friskt pust av ei skive. Etter dette gikk litt av piffen ut av bandet, og selv om deres senere produksjon på langt nær er direkte dårlig, er det i mine ører allikevel for anonymt og pregløst til at det slår an i mine ører. Rush holder koken fortsatt og gir ut skiver titt og ofte for et (i hovedsak amerikansk) stort publikum