Samla Mammas Manna

Selv om dette tar litt av brodden fra myten om Sverige som et progressivt Mekka, fantes det i Sverige på syttitallet i hvert fall et band som virkelig kunne kalle seg progressive eller nyskapende i ordets rette forstand, og det var det Uppsala-baserte bandet Samla Mammas Manna. Med sin kompormissløse sjangerblanding og gale humor satte dette bandet seg i respekt hos de fleste, både i Sverige og utlandet.

Slik startet det hele
Samla Mammas Manna (bandnavnet betyr absolutt ingenting, ifølge Lars Hollmer låt det bare så utrolig rytmisk og tullete at det bare måtte brukes) ble startet av Lars Hollmer (keyboards og vokal) Lasse Krantz (bass og vokal), Hasse Bruniusson (trommer og vokal) samt Bebben Øberg (perkusjon) sent på sekstitallet. De hadde alle sammen veldig forskjellige musikalske utgangspunkt, noe som også gjorde at musikken deres også fikk et usedvanlig mangfoldig preg.Hvis du tar en dose tidlig Zappa og Santana og parrer det med sirkus og tivolimusikk med trekk av svenske folketoner og østerriksk jodling – alt sammen gjerne i samme låt – har du en slags formening av hva dette går ut på. Dette mangfoldige soundet gjør at bandets musikk for får et preg av tidløshet som gjør at de kan låte usedvanlig forfriskende selv nesten 30 år etterpå. Debutalbumet Samla Mammas Manna fra 1969 sliter med en dårlig lyd og merkelig produksjon, men gløden og galskapen er der og viser et forfriskende annerledes band. Mens alle i 1970 skulle høres ut som Moody Blues eller King Crimson, gikk heller Samla sine egne veier.

Noen små forandringer ....
Bandet vakte tidlig oppmerksomhet med denne ville sjangerblandingen, og etter at gitarist Coste Apetrea kom med på gitar som erstatning for Øberg, hadde bandet funnet den besetningsformelen som skulle komme til å lage noen av de mest minneverdige Samlainnspillingene. Andreskiva Måltid fra 1973, er et oppkomme av morsomme melodier, fantastisk spilling, rare studiooverdubs og morsom «liksomvokal» som prøver å herme barnespråk. Det spilletekniske er på topp, og selv om produksjonen er rå og litt typisk syttitalls, skjønner du at dette er musikk som virkelig hadde lyst til å gå andre veier.

Neste album Klossa Knapitatet, hvis tittel er et ordspill over den svenske venstrebevegelsens slagord «Krossa kapitalet» (Knus kapitalismen), følger i samme stil, og det er på den vanvittige låta Musmjölkningsmaskinen du finner progens råeste jodling! Apetrea viser seg spesielt godt her som en utrolig god gitarist med et lyrisk uttrykk et sted mellom Frank Zappa, Carlos Santana og Fred Frith!

Oppbrudd og nye takter
Etter et samarbeid med den svensk/amerikanske synthpioneren og komponisten Gregory Allen Fitzpatrick, som resulterte i albumet Snorrungarnas Symfoni, et album fullt av en slags symfoniske barnesanger, gikk bandet i oppløsning. Etter et par år kom de sammen igjen med den nye gitaristen Eino Haapala. Med han forlot de sirkusmusikken og gikk inn på en rock med klare overtoner av avantgarde og improvisasjon. De hadde mot slutten av sin første periode følt at deres kommersielle suksess la en kreativ tvangstrøye rundt dem, og de ville derfor prøve noe nytt. Derfor byttet de like så godt navn til navn til Zamla Mammaz Manna for å markere at bandet hadde tenkt å gjøre noe som skilte dem ut fra deres gamle dager. Dobbeltalbumet Schlagerns Mystik/För Äldre Nybegynnare besto av en LP med låter i en salgs «Zamla møter Residents»-stil. Her bruker de en enkel, men oppfinnsom instrumentering som bakteppe og grunnlag for morsomme tekster pakket inn i tilsynelatende enkle men likevel komplekse, låter. Siste låt på denne LP-en er den fantastiske 17 minutter lange «Ödet» - en tour de force i blanding av komposisjon og improvisasjon. Den andre LP-en besto utelukkende av improvisasjoner som i og for seg er spennende men kanskje mest for de spesielt interesserte.

Etter å ha samarbeidet med den såkalte RIO-bevegelsen, fikk Zamla mange nye impulser. På albumet Familjesprickor fra 1980 hører du et band som har klart å forene det gamle soundet med nye trekk av fusion, avantgarderock og samtidsmusikk.

Bandet ble oppløst etter dette, men Hollmer og Haapala tok opp tråden i bandet Von Zamla, som en periode også inkluderte Univers Zeros fagottist Michel Berckmans. Stilmessige fjernet det seg ikke så langt fra det senere Zamla, og dette bandets utgivelser er så absolutt anbefalt.

I 1990 ble bandet fra Måltid-periodens gjenforent i anledning Hasse Bruniussons 40 års dag. Etter en utstrakt konsertvirksomhet i bl. a Norge, kom i 1999 albumet Kaka, som er et godt bevis på at disse karene har noe å bidra med selv etter så mange år